Musikkterapeuten har jobbet med barn og unge på Haukeland Universitetssykehus siden 2011. Doktorgradsarbeidet ble gjort som en respons på at det er forsket lite på musikkterapi og barns opplevelse av denne i psykisk helsevern. I Klyves avhandling møter vi åtte barn innlagt på sengepost. Alle var innlagt fire uker og fikk tilbud om to musikkterapitimer per uke. Hun intervjuet foreldrene og det tverrprofesjonelle teamet rundt barna.

– Denne konteksten er veldig spesiell, de som kommer her står i svært sårbare situasjoner med store utfordringer. Noe av det jeg diskuterer er hvordan man kan se på det barna sier gjennom ulike modaliteter, for de bruker få ord, mens personalet bruker kompliserte fagtermer fagtermer. Mitt mål er at alle stemmene skal ha lik verdi.

Portretter av barna
For Klyve var det altså viktig å få frem barnas egen versjon av hvordan de opplevde musikkterapien,  slik ble begrepet «gøy» sentralt i avhandlingen. Musikkterapeuten  forteller at hun ikke fant studier i musikkterapi i psykisk helsevern som var gjort med barn under tolv år der barnas stemme kom til uttrykk.
–Jeg intervjuet barna for å få tak i deres stemme og brukte analysemetoden Portraiture. Dette er en metode der jeg gjennom kreativitet og tekst har laget portrettliknende "narrative episoder". Portraiture er en analysemetode som kan romme mer enn bare ordene, og som også inkluderer situasjonen og konteksten, sier Parr Klyve. Hun forteller at noe hun har diskutert mye i avhandlingen, er utfordringen med bruk av intervjumetode med barn.

Ser på maktrelasjoner
- Jeg valgte som sagt metode bevisst for å få tak i stemmene, men det var også utfordrende, fordi det var lite som ble sagt. Det barna ellers viste i intervjusituasjonen ble  viktig for å tolke svaret. Sju av åtte barn uttrykte at musikkterapi er gøy, derfor ble dette fokuset. Jeg gjorde en grundig refleksjon, rundt dette, og i avhandlingen diskuterer jeg maktrelasjoner mellom barn og voksne, og begrepet «epistemic injustice», sier Parr Klyve. Hun forteller at «epistemic injustice» er et begrep som handler om hva som er kunnskap, begrepet går på «a wrong done to someone in their capacity as a knower».

– Det kan være så mange fordommer, som gjør at man ikke tar de andre, i dette tilfellet, barn, på alvor. Jeg har jobbet mye med at barn skal bli tatt seriøst. I Ph.d-en min viser jeg også hvordan en god intensjon i møtet med barn kan slå uheldig ut. Behandlingsteamet ønsket f.eks at man i forhold til barnet skulle jobbe med ulike følelser, for å få barnet til å sette ord på disse. Jeg gikk så inn i timen og fokuserte spesifikt på å jobbe med en følelse. Dette ble vanskelig for barnet, som ikke kom tilbake til neste terapitime. Jeg tenker at det er et eksempel som viser at  musikkterapeuten må være bevisst på at man kan jobbe med følelser, men det trenger ikke å vere et mål for timen, sier  Klyve som fremholder at i musikkterapi blir det lagt til rette for at barna skal kunne uttrykke seg nonverbalt, og er en plass barna kan bli sett. I tillegg gir det en erfaring om at det er mulig å ha det gøy. Noe musikkterapeuten mener er en annen tilnærming til utfordringer gjennom å fokusere på ressurser. Klyve legger også vekt på at musikken kan bli noe man henter fram seinere, og er noe man kan gjøre sammen med andre.

Musikkterapi er likeverdighet
Å lytte til barnet var ikke bare en viktig del av forskningsprosjektet, men er like viktig i terapitimene. I følge Klyve fokuserer musikkterapi i stor grad på selve relasjonen, og på likeverdighet i denne.

– Jeg støtter klienten i å prøve å finne ut hva det er «jeg» liker, dette har «jeg» lyst til. I timene spiller vi sammen, begge får en lik stemme, sier hun og understreker at hun har fått et mer bevisst forhold til er hvor viktig det er for barn å ha det gøy. at de oppsøker det som er gøy. Det er da det er meningsfylt for dem.

Hva tenker du konkret er musikkterapien rolle i behandlingen av psykisk syke barn?

– Personalet fokuserte mye på at musikkterapien kan være et frirom for barna, der de kan være seg selv. Det jeg prøver å framheve med bakgrunn i forskningen min er at uansett hvilken terapiform man bruker med barn, så bør en tilstrebe at barnet har det gøy. Dette kan motivere til større deltakelse . Musikkterapi kan være med og tilrettelegge for emosjonsregulering. Denne emosjonsreguleringen kan ligge naturlig i et musikalsk samspill, emosjonene trenger ikke å verbaliseres, sier musikkterapeuten.

Å skape gode øyeblikk
Hun fremholder at  som behandlere må man lytte til barn med alle de modalitetene de bruker, inkludert bevegelser og lyder.

– Å ta inn stemmene til barn i enda større grad mener jeg er viktig i psykisk helsevern og at å tilrettelegge for disse øyeblikkene i en sånn kontekst kan være veldig viktig for barna. De har kanskje veldig få øyeblikk av noe meningsfylt, gøy, trygt og en mestring som man kan oppleve i musikkterapi. At det både er rom for å jobbe med emosjoner, nonverbalt, samspill med en annen trygg voksen, gjør det fristed man selv kan bestemme hva skal romme, avslutter Parr Klyve som legger til at også hennes fokus har endret seg litt.

– Jeg er tydeligere på hva jeg ser, hva det er som skjer i musikkterapi, og jeg ser at det har en stor verdi inn i det tverrfaglige.