Avtrykket Tromsøværingen har satt i Bergen er stort. Med Hauan Johnsen som leder kom lyd og digitale teknikker inn i tekstilkunsten ved gamle KHiB. Hun er nå glad for å kunne slå fast at det har blitt mer og mer interesse for tekstil, og tror det skyldes en vending mot sanselighet i kunsten.
- Tekstil er et selvfølgelig materiale, alle har erfaring med det. Det er det første og det siste du blir svøpt i. Man kan kalle tekstilen en membran mellom oss og verden. Tenk på den fantastiske sanseligheten tekstil har, du kan ta i bruk nesten alle våre sanser, du kan se, berøre, lytte, lukte og kanskje smake, tenk på lyden av en gardin som rører seg i vinden, sier Hauan entusiastisk.
Endring er bra
Vi møtes i hennes studio og drikker kaffe og spiser sjokoladetrukket marsipan. Det store vinduet har utsikt mot Fløyen. Som et maleri med bevegelige skyer. Man kunne tenke seg at Hauan ville være fylt med vemod over å forlate kollegiet og studentene ved KMD, men hun har en usentimental inngang til det hele.
- Endring er bra, åremålet er ute, sånn er det bare. Det er sterke søkere til stillingen jeg har hatt. Med en ny professor kommer det endringer i tekstilfaget og det tror jeg kan bare bli til det beste. Vi har meget dyktige lærere og verksmestre og et godt miljø på tekstil. Å få lov til å bygge videre på det må være en ny faglig professors drøm.
Hauan kutter heller ikke alle bånd. Hun får atelier i C. Sundtsgate, og vil holde kontakten med kunstmiljøet i Bergen, og alle kunstnerne hun samarbeider med; Maia Urstad, Kiyoshi Yamamoto, Ingrid Aarset, Frans Jacobi og flere.
Tradisjonell. Eksperimentell.
Som underviser og kunstner har Hauan vært opptatt av å blande det tradisjonelle og eksperimentelle. Det er de aller eldste tekstile teknikkene, sprang- og vev, Hauan blander med ny teknologi i form av lyd og fiberoptikk. På grunn av teknologiske fremskritt er fiberoptiske kabler fleksible nok til å veves på vevstol, noe som kan frembringe lysende installasjoner.
I flere av de vevde verkene til Hauan har kunstneren Maia Urstad laget lydkomposisjoner som aktiviserer lysets farger og intensitet. De har samarbeidet i mer enn 10 år. Og tekstilkunstneren Hauans vending mot teknologi har høstet anerkjennelse. Kunstkritiker og teoriansvarlig ved Institutt for kunst, Øystein Hauge, sa det sånn:
Installasjonen i Lydgalleriet var basert på fiberoptiske kabler strukket diagonalt fra vegg til vegg i et mørkt rom. Lydsekvensene fikk kablene til å pulsere. Det ble en kunstopplevelse utenom det vanlige. Hinsides det visuelle. Dette var lyset fra noe som fungerte, intenst og fargesterkt, kombinert med lyden av noe som traff – eller var det omvendt? Følelsene var kroppslige. Bildene mentale.
Teknologi og vitenskap + tekstil
Hauan har i mange av årene ved gamle KHiB jobbet med det kunstneriske utviklingsarbeidet Future textiles, der målet har vært på nettopp å innlemme teknologi i tekstil.
-I nært samarbeid med Jon Pettersen og Ingrid Aarset kartla vi først feltet, deretter var det flere år med workshops i digital vev, laserkutter, termokrome farger i trykk, arduino, programmering og mye annet. Tverrfaglig samarbeid med kunstnere og andre kunstskoler var en viktig faktor, sier Hauan, og legger til at dette resulterte i utstillinger på to kunstmuseum, kunstfaglig publikasjon og konferanser.
Tromsøværingen jobber nå med en stor utsmykning til Universitetet i Århus som skal være ferdig i 2019. Utsmykningen er satt sammen av fiberoptikk og lys og skal henge i et stort laboratoriebygg. Hauan ble valgt blant annet fordi hun jobber med teknologi. Hun er også involvert i et annet prosjekt som foreløpig er hemmelig, samt et verk til Osterøy museum i nært samarbeid med lydkunstner Maia Urstad.
Hauan presiserer at det digitale ikke er nytt innenfor tekstilkunsten, det har vært i bruk lenge, først og fremst med Jacquard-veven– oppfunnet tidlig på 1800tallet.
Tok rokken ned fra loftet
- For meg har det vært viktig at studentene har lært å lage tekstiler fra bunnen av. Vi har lært dem å spinne og å konstruere tråden for deretter å plantefarge og veve, sier Hauan som forteller at rokkene hadde stått på loftet i 25 år når de ble tatt ned igjen for ti år siden, da en gruppe studenter med Margrethe Brekke i spissen forlangte Spinning Class med Hilde.
- Mange kom og noen hadde tatt feil, de trodde det var trim vi skulle ha.
Høsten 2017 da nybygget i Møllendal skulle taes i bruk ble det dobbelt nyttig å lære studentene å veve på den gammeldagse måten.
-Vi kom hit til dette bygget hvor ikke alle redskaper og verksteder var klare, så vi tok dem med på spinning og plantefarging, slik fikk de det taktile inn i fingrene, sier professoren. -Jeg synes det er spennende at av alle de 40 kunststudentene vi tar inn, har vi rom for både de som ønsker å undersøke det tverrfaglige i kunsten, og de som vil spesialisere seg, sier Hauan som er kjent som en som sloss både for kunstnernes rettigheter, og som en populær veileder som går langt i å kjempe for studentene sine. I alle årene ved KHiB har hun pendlet mellom Bergen og hjemstedet Tromsø.
Kvinner fram i lyset
Det var ikke opplagt at Hauan skulle interessere seg for teknologi. Professoren som er av sjøsamisk slekt, debuterte som kunstner allerede på 1980-tallet. Hauan bodde da i Danmark, der hun bodde de fleste av de ti årene hun var i utlandet. Som ung nyutdannet kunstner fikk hun to store utsmykkingoppdrag til kirker.
- Etter det ville jeg hjem til Tromsø og bo der et års tid, det ble til tjue år og tre barn før hele familien flyttet til Berlin i 2003. Fristelsen ble for stor da jeg ble invitert til Bergen og et professorat i tekstil høsten 2004, forteller Hauan.
Utstillinger i inn- og utland er en stor del av hennes kunstneriske praksis. I hele Hauans kunstneriske virke har også scenografi vært en viktig del.
- Undersøkelsen av det sceniske rommet har lært meg mye som jeg har tatt med inn i undervisningen, aller mest om lys, sier tekstilkunstneren, som har tette bånd til andre kjente tekstilkunstnere. Ikke minst Documenta 14-aktuelle Britta Marakatt-Labba som har blitt mest kjent for politisk broderi. De er begge ansatt på Samisk høgskole og underviser i daidda og duodji, kunst og kunsthåndverk. Hilde Hauan er opptatt av viktigheten av å løfte kvinnelige kunstnerskap.
- Det er fantastisk med det nye fokuset på kvinnelige kunstnere som Britta Marakatt-Labba, Siri Aurdal, Elisabeth Haarr for å nevne noen. Det er en bølge som er kjempeviktig, på kunstmuseene sier de at de mangler halve kunsthistoria. Det må rettes opp.
Kuler og blod
At tekstilkunst også kan være politisk er et annet tema som opptar Hauan.
-Et kunstverk som har gjort stort inntrykk på meg i det siste, er et verk av Elisabeth Haarr. På en utstilling i Kunsthall Oslo hang et utrolig vakkert stykke tekstil. Jeg gikk bort for å se, og på nært hold gikk det opp for meg hva dette er. Kunstneren har fått soldater til å skyte på tøystykket med maskingevær. Det er fra Syria-serien hennes. Innholdet er mye mer voldsomt enn det den vakre tekstilen først kunne tyde på, sier Hauan.
Hun forteller også at hun nettopp har vært moderator på Agenda på Kunstnernes hus arrangert av Norske tekstilkunstnere og KHiO. Konferansen dreide seg om det sosiale, politiske og medmennskelige aspektet ved tekstilkunsten, og blant andre den meksikanske kunstneren Teresa Margolles var til stede.
- Margolles jobber mye med blod, hun farger stoff med blodet fra drepte offer i den blodige narkokrigen, broderer inn med gulltråd de grusomme beskjedene narkokriminelle har festet til sine ofre. Margolles sier: Jeg er kunstner og ikke politiker, med kunstneriske virkemidler vil jeg vise verden hva som forgår i Mexico.
Drømmen om en tråd som binder oss sammen
Selv skal Hauan i mai 2018 til Palestina med The Stitch Project . Et internasjonalt samarbeidsprosjekt på broderi, plantefarge og spinning.
- Alle blir invitert til å brodere på vår ti meter lange duk, vi samler planter og lager et fargekart som et fargeportrett av stedet vi er på og vi spinner ull. Dialogen mellom de vi møter og oss er viktigst. Hva rører seg på stedet vi er på, hva gleder og bekymrer menneskene vi møter?
I de seks årene prosjektet har pågått har målet vært å spinne en tråd fra Riddu Riđđu i Nord-Troms til Hebron i Palestina.
-Ja, det vil ta generasjoner, men drømmen om en tråd som binder oss sammen holder oss engasjert. Det er samme duken vi har hatt med oss i alle disse 6 årene, stinget er universelt, alle kulturer har brukt stinget til søm og broderi. Alle er med, barn, kvinner og menn.
Vi spiser opp all marsipanen, og drikker siste rest av kaffen. Tiden er ute.
- Du må få med en takk til alle mine kolleger både på institutt for kunst og design, i administrasjonen og alle de flotte studentene. Det har vært 13 utrolig lærererike år, sier Hauan.
Hilde Hauan Johnsen skal pakke og er klar for et nytt kapittel, med litt vemod, men mest glede over nye blanke ark. Som så ofte i livet er savnet størst for de som blir igjen.
Fakta:
Hilde Hauan Johnsen leder The Stitch Project sammen med Kiyoshi Yamamoto og Marie Skeie. Det startet i 2012 på Riddu Riđđu, den sjøsamiske kulturfestivalen i Nord-Troms og skulle vare i fire år. Aktiviteten har vært stor og invitasjonene mange, de har derfor valgt å fortsette på ubestemt tid. Prosjektet har fokus på dialog, kunnskapsformidling, politikk og håndverk gjennom interaktiv deltakelse mellom kunstnere og publikum.
Hauan Johnsen har hatt en rekke verv innenfor kunstfeltet og er ofte brukt i juryer.
I desember arrangerte Hilde Hauan Johnsen et stort avskjedsseminar der hun inviterte folk hun har samarbeidet med i de 13 årene ved Khib/Institutt for kunst. Alle deltakerne hadde tilknytning til tekstil, kunstnere, teoretikere, kunsthistorikere og scenekunstnere. https://kmd.uib.no/no/kalender/talking-textile