Fra lørdag 10.januar vises Ane Hjort Guttus film og kjøkkenet i utstillingen «Ghost in the Machine» på Hordaland kunstsenter. Samtidig vises utstillingen «Ghost Stories», en slags kommentar til «Ghost in the Machine» på Joy Forum, KMD.

I  «Manifest» bygger studenter et mobilt kjøkken, etter modell av et skipskjøkken. Kjøkkenet er gjennomtenkt og praktisk, med avløp, uttrekksvifte osv, og skjules i en vegg når det ikke er i bruk. I virkeligheten har altså kjøkkenet eksistert som en hemmelig installasjon ved KMD siden januar 2020, og det kan ha vært mye i bruk, tror Sveinung Rudjord Unneland. – Men jeg er ikke sikker, for det lever sitt eget liv.
«Manifest» gestalter altså livet som kunststudent i det påkostede Snøhetta-bygget. Vi møter kunststudent Katrine Østergaard som seg selv, hun sier blant annet at det er vanskelig å jobbe når man kan se ned i atelieret hennes fra etasjene over. Opprinnelig skulle studentene skape kunst i åpne landskap, de nektet og fikk ført opp lettvegger, men Østergaards studio er plassert nederst i et atrium. 

Studenter (spilt av Ane Hjort Guttus tidligere studenter ved KhiO) forteller om en følelse av å være overvåket, at de får ikke lov til å søle med maling, eller lage et felles måltid. Alt som var lov før, er nå forbudt med henvisning til HMS-reglementet, og studenttilværelsen preges av en form for iscenesatt performativitet der man er synlig til enhver tid.

Kritiserer alle de nye kunst-byggene
Vi møtte Ane Hjort Guttu og Sveinung Rudjord Unneland, som har jobbet med Guttu på filmen, til en samtale om «Manifest» og kunstner-rollen i en verden av glass, betong og nøkkelkort. 
Et av hovedpoengene i filmen er hvordan arkitekturen og reglene faktisk virker undertrykkende, og hindrer studentene i å ha gode møteplasser. 

Guttu understreker at dette ikke bare er en kritikk av det nye bygget i Møllendalsveien 61, men av de nye byggene som huser kunstutdanningene i Skandinavia. Med det nye bygget i Møllendal, men også ved KHiO, ble det f.eks. forbudt å lage mat av hensyn til brannsikkerheten. 

Hva er historien bak filmen?

For noen år siden inviterte Sveinung meg til Joy Forum for å vise Tiden går, filmen jeg laget til Festspillutstillingen i 2015. Dette førte til en diskusjon om arkitektur. Det var et sjokk for meg å se det nye bygget i Møllendal, siden jeg kjente godt det gamle kunstakademiet på KHiB i C. Sundtsgate, med kjøkken og takterrasse.  Det nye bygget var spektakulært og nærmest totalitært, og etter min mening ganske dysfunksjonelt i forhold til kjernevirksomheten. Da fikk jeg ideen om å lage denne filmen, om en gruppe studenter og ansatte som lager sin egen hemmelige skole inne i universitetet. Tesen i filmen er at man må bli kriminell for å kunne tilby og gjennomføre en anstendig kunstutdanning. I research til filmen kom jeg faktisk over to doktorgradsoppgaver som beskriver hvordan akademikere omgår reglementet i høyere utdanning, for å kunne gjøre jobben sin slik de mener det er påkrevet.  

Når suppe blir opprør
Hjort Guttu nevner som eksempler på slike strategier det at veiledere velger å ha flere samtaler med stipendiater enn det som er regulert. Konklusjonen, feks i Jo Eses doktorgradsavhandling «Defending the University», er at akademikere ser mange prosedyrer og reguleringer som uhensiktsmessige.  
 
-Så når ideen med å filme kom, så ble du min veiviser inn i helvete, Sveinung. Haha. 

-Ja, og det hører med til historien, at jeg var på jakt etter en ny biveileder. Det ble deg, og vi etablerte en mer profesjonell relasjon. Mye har handlet om å prøve å sortere tankene i mitt eget prosjekt, sier Sveinung Rudjord Unneland, som har bygd Joy Forum inne i KMD, en slags autonom stat i staten.

Rudjord Unneland har sett manuset til Manifest underveis i arbeidet. Sammen med Hjort Guttu har han hatt samtaler om livet i institusjonen, hva man savner og hva man vil videre.  

-Når du hadde utviklet manuset, der et slikt hemmelig kjøkken forekommer, spurte jeg om jeg kunne lage det og ha det på KMD. Jeg føler ikke at det er så rebelsk å invitere på suppe eller kaffi, men det er det når rammene er stramme nok. Noe av det som er interessant med kjøkken-prosjektet er at det lever sitt eget liv, man har ikke helt kontroll. Kjøkkenskulpturen er både en kulisse, et kunstobjekt og fungerende bruksobjekt. 

Vil jobbe med amatører
I arbeidet med «Manifest» har Hjort Guttu jobbet med amatører, som ifølge kunstneren spiller seg selv og dermed har kunnskap om det de spiller. Studiekoordinatoren i filmen, som administrerer en hel rekke hemmelige kurs, er i virkeligheten studiekoordinator på KHiO. Lærerne i filmen er begge kunstnere og lærere. Alle statistene er studenter eller tidligere studenter ved KHIO og KMD. 
-Jeg har alltid jobbet med amatører og synes de har en egen form for autentisitet. Det skal faktisk ganske mye til å få en profesjonell skuespiller til å virke dokumentarisk. 

Vil dere tilbake til det gamle, spørres det i filmen. Studentene svarer, absolutt ikke. Men i filmen kan man få inntrykk av at mye faktisk var bedre før?

Ane: -Vi vil ikke tilbake til f.eks. 1990-tallet, da jeg var student. Det var et hierarkisk system på en annen måte, og man var som kunststudent nesten bare overlatt til seg selv. Men det er et faktum at arkitekturen vi kom fra var mer funksjonell, man hadde privatliv, man kunne rote og man kunne konsentrere seg. 

Sveinung: -Arkitekturen skaper grenser for de mentale prosessene. I kunstutdanningen må arkitekturen legge til rette for kunstnerisk utforskning. Prosesser som mange ganger er av en karakter som trenger gode trygge rammer. Da er det åpenbart feil med åpne landskaper, man må få kjenne på trygghet overfor sin egen kropp. 

Farvel til kunstutdanningen slik vi kjente den
Ane Hjort Guttu fikk sommeren 2020 mye oppmerksomhet for teksten «Farvel til kunstutdanningen slik vi kjente den», publisert på nettstedet kunstkritikk.no.

Ane: Før jeg skrev denne teksten intervjuet jeg folk fra ulike nybygde kunsthøyskoler i Norden. De påpekte alle det samme, nemlig at det hadde vært veldig vanskelig å få til private arbeidsrom for studentene. Det er økonomiske grunner til at man ikke vil bygge ordentlige studioer, det er jo billigere at folk jobber i åpne landskap. Så har man laget en retorikk som passer til dette, som handler om åpenhet og deling. 

Sveinung: Ja, det som kan skje når du arbeider i store åpne arealer er at du blir selvrefleksiv, det kan føre til at du i verste fall etteraper en kunstner som jobber, i stedet for å være en kunstner som jobber, slik Katrine Østergaard antyder i filmen. Det er mange som rapporterer at det er vanskelig å jobbe. 

Ane: I tilfellet KMD har arkitektene, dvs Snøhetta, åpenbart lagt mye vekt på hvordan bygget tar seg ut fra utsiden. Plutselig ser man et vindu fem meter opp fra gulvet. Sånn sett er det en form for fasadearkitektur. Filmen «Manifest» ser på hvordan new public management utøver kontroll, men også hvordan denne nye arkitekturen kontrollerer brukerne. Slik har man både en strukturell, en arkitektonisk og en digital maktutøvelse. 

Tror Joy Forum påvirker holdninger til kunstutdanning
Men hvordan har det vært å drive sivil ulydighet inne på KMD?

Sveinung: Mange har sympati for Joy Forum-prosjektet, jeg føler meg ikke så veldig som en lovbryter. Jeg føler heller at jeg er i kontakt med de innerste premissene og forutsetningene for kunstbegrepet. Sammen med studentene leker vi med forestillingen om autonomi, at ulike ting kan oppstå og eksprimenteres med. Om ikke kunstutdanningen kan ha forestillingen om at dette rommet eksisterer, så kan vi bare legge ned. Mange faglige fra Kunstakademiet, setter pris på det, og synes det er interessant. Det har også vært viktig å inkludere design, og det vil vi gjøre mer av. Da Joy Forum ble etablert opplevde jeg det som mer konfronterende, at alt du gjorde ble tatt for konfrontasjon, slik er det ikke nødvendigvis i like stor grad lenger. Jeg tror at det er noe holdningsskapende over det vi gjør, og at også administrasjonen er glad for Joy Forum. 

Ja, hva med administrasjonen, er «Manifest» et angrep på dem?

Ane: Nei, de fleste administrativt ansatte i institusjonene gjør sitt beste for å hjelpe studenter og fagansatte. Jeg er mer opptatt av den politiske administrasjonen, de som står bak alle disse såkalte styringsverktøyene.

Sveinung: Administrasjonen i KMD gir oss en viss frihet. I Joy Forum har vi nylig tagget ned veggene, men det kom ikke en strek utenfor lerretet, ikke en dråpe maling på gulvet, det perfekte lovbrudd. Det virker som ledelsen kan synes det er litt bra det vi gjør. Samtidig forundres jeg over denne iveren etter å bli så god på HMS. De kreative utdanningene kan romme mange interessante ambisjoner, men man velger HMS, haha. 

Det er enda håp for skandinavisk kunstutdanning
Hva tenker dere om fremtiden til kunstutdanningen når matlaging og malingssøl er forbudt?

Sveinung: Av natur er jeg ganske optimistisk, og på noen måter går det vel kanskje an å si at det at vi kan gjøre dette prosjektet viser at det ikke nødvendigvis ikke står så helt ille til enda.

Ane: Vi er priviligerte her i Skandinavia og har fremdeles ganske mye autonomi i utdanningen. Men eierstrukturene står til hinder for en kunstutdanning på studentenes premisser. Enten det er Statsbygg eller private eiere som Brødrene Jenssen, som eier KHIO, så har de gjerne større interesse av å ivareta bygget for fremtidige leietakere enn å legge til rette for utdanningen. Det også helt ufattelig ulønnsomt at KHIO skal betale over 100 millioner i året for å leie bygget de bruker, til private eiendomsbesittere. 

I artikkelen i Kunstkritikk skrev du Ane at: «I den gamle kunstskolen framsto kunststudenter som mennesker for hvem helse, miljø og sikkerhet, varslingsrutiner eller et adekvat lunsjtilbud ikke var relevant: De levde i sin egen verden, de kunne jobbe hele natta og hadde ingen plikter så lenge de leverte et arbeid til avgangsutstillingen. Det var en merkelig form for skole der alle krav var uformulerte, og der hovedmålet var å hegne om, og å fortsette å bære videre, den olympiske ilden, dvs. kunsten.» Hva tenker dere, er den olympiske ild fremdeles tent?

Sveinung: -Ja, vi snakket faktisk om å ha et bål utenfor her i forbindelse med åpningen av utstillingen, haha. 

Ane: Jeg vil si at det fremdeles oppleves som veldig viktig å skape kunst. Men filmen handler om autonomi, om en elevstyrt skole. Det finnes idag nærmest ingen kritisk diskusjon om maktutøvelsen i skolen, hverken i grunnskolen eller i høyere utdanning.

Ullkurs for alle
Det er en ganske morsom film du har laget.. selv om den har et alvorlig tema.

-Jeg synes jo at mange ting er ganske vittige. Jeg er ganske fornøyd med at «Ullkurs for alle» kom med i filmen, det var gøy å putte all ulla inn i et sterilt møterom, med sofaer som ingen kan sitte i, og pøse på med noen babyer på toppen. 

Vi har enda ikke snakket om Corona og hvordan det påvirker kunstutdanningen...

Ane: Nei, det er en kritisk situasjon nå med bare digital undervisning. Det kan lett gi den politiske ledelsen en idé om at veiledning kan foretas digitalt, for eksempel. 

Sveinung: Ja, folk må møtes fysisk, og det er kjempeviktig å få møteplass for studentene med kjøkken. Det har de på Kunstakademiet i Tromsø, så hvorfor ikke her. Dersom vi får solgt Kjøkkenskulpturen, da skal penger øremerkes til et nytt kjøkken på skolen. Drømmen er å lage et kjøkken som er en enda større versjon av det illegale kjøkkenet. Denne gangen som et lovlig samlingspunkt.  

----