– Jeg ville se på menneskers relasjon til taren. Det høstes til ulike formål, dyrkes med ulike forventninger, taren knyttes til forhåpninger for framtiden, og den skal forvaltes med omhu. Til syvende og sist handler det om oss. Likevel ser vi selektivt, ut fra interesse og det vi mener å vite. Jeg håper å gi et bidrag til den kollektive tenkningen rundt måten vi forholder oss til tare spesielt og natur generelt, sier Popp som blant annet har gjort feltarbeid på tareforskningsprosjektet Kelpex utenfor kysten av Tromsø.

Eksperiment inspirert av 1700-tallet
Nylig viste hun noe av sin kunstneriske forskning i visningsrommet på USF Verftet i Bergen under tittelen Relay (how).  Vi møter henne på USF, hvor video, foto og lyd sammen med fragmenter av tekster, objekter og tare danner det Popp kaller «et sosialt rom av relasjoner». Videoopptak av arbeid i et våtlaboratorie på et forskningsskip danner rammen rundt tekst og handlinger i rommet, disse responderer på og reflekterer over det som er sagt og gjort i videoene. Lukten av hav fra nykuttete bunter av tare fyller rommet. En av plattformene - som en gang var gulvet til Popps atelier der prosessene startet - er ramme for performancen Common Notions:, (confusion resumes outside a view squaremeters).

-Performancen er inspirert av vitenskapens  offentlige eksperimenter på 1700-tallet som inviterte publikum til å være vitne til det som ble vist og derved bekrefte noe som ’sant’. Performancen stiller underliggende spørmål om en vurdering av ‘riktig’ eller ‘gal’, ‘god’ eller ‘dårlig’ i søken etter viten og resulterende avgjørelser. Svaret forblir hengende i luften og må tas av betrakteren selv, forteller Popp.

Det begynte i Arktis
For Sabine Popp begynte interessen for tare, med arbeidsopphold i Arktis.

-Rundt 2010 var jeg på Grønland, og flere ganger på Svalbard og i Ny Ålesund om vinteren. Min interesse for vitenskap begynte der, jeg ble oppmerksom på hvordan forskning tok over for kullutvinning som begrunnelse for å være i Nordområdene. Jeg ble interessert i hvordan hverdagslivet utspiller seg i polarnatten når mørket på disse breddegrader i noen uker er totalt. I utgangspunktet  er forskerne der for å lese av måleinstrumenter, og jeg undret meg over forholdet mellom det man ikke ser, men føler på kroppen, og det du leser av fra måleinstrumenter.

Det som ligger skjult i lyset
-Å velge å undersøke et sted i mørke er en metode for å skjerpe andre sanser og gjøre mottagelig for det som ligger skjult i lyset, sier Popp og peker på at et sted som Svalbard er ekstremt formidlet via bilder.

-Dette kan stå i veien for kunnskap om det som ikke kan formidles, eller ikke er interessant å formidle, mener hun. Erfaringen fra Svalbard har påvirket hvordan  hun har forholdt seg til bilder i algeprosjektet.

-Jeg samler dem, men har et ambivalent forhold til dem. Bildene er mer en form for biprodukt, ikke et mål i seg selv. Et kamera kan være en metode for å begrunne en tilstedeværelse, eller det kan hjelpe meg med å følge med på prosesser mer fokusert. Noen ganger kan det være nok å presse utløseren. Det resulterende bildet interesserer meg ikke nødvendigvis. Men det kan i etterkant hjelpe meg til å huske og fremkalle relasjoner mellom ulike elementer som er det egentlig interessante.

Et åpnere estetikkbegrep
Tareskogene langs norskekysten er ekstremt visuelle, forteller Popp. Det mange vil kalle estetiske.

Men kunstneren mener estetikk i første omgang handler om det som kan sanses - uten noe verdiindikasjon om det vakre eller heslige.

-I daglig tale snakker man om det vakre når man snakker om det estetiske, men opprinnelig er begrepet åpnere. Når jeg snakker om det visuelt overveldende handler det om at det overdøver andre sanser, at vi tror vi vet hva vi ser, uten å ta med i betraktning hva det kunne være å ikke se. Og hvor mye av det vi er villig til å se er bestemt av egne eller andres interesser.

Popp forteller videre at hun prøver å unngå begrepet ‘natur´.

-Jeg forsøker å unngå alle konvensjoner om skillet mellom natur og kultur, det romantiske, det sublime, det sunne, det gode osv. Jeg er naturkultur, jeg tilordner meg selv til begge begrepene, på samme vis som jeg forstår det sosiale rom som ikke utelukkende knyttet til en menneskelig sfære. Jeg mener også at begrep som ‘vakker’ og ‘grusom’ er knyttet til en vurdering etter menneskelige målestokk og moral, sier Popp som i sitt kunstneriske utviklingsarbeid blant annet er i dialog med filosofene Bruno Latour, Emanuele Cocchia, Karen Barad og Timothy Morton.

Den mørke delen av naturen
-I Timothy Mortons konsept om mørk økologi (dark ecology), snues mye på hodet i forhold til vanlig tenkning rundt «natur». Timothy Morton har jeg forholdt meg til forholdsvis lite, men jeg synes det er interessant hvordan han skaper plass for det vi oppfatter som en mørkere del av det som vi betegner som økologier - som giftstoffer og teknologi. Og han skriver eksplisitt om økologier uten natur, ikke i den forstand at den holdes utenfor, men utifra at det ikke gir mening å lage et skille her mellom natur og ikke-natur, sier Popp som forteller at Emanuele Coccia på sin side snur mye på hodet i forhold til vanlig tenkning rundt forholdet mellom planter og mennesker.

- I følge Cocchia er det plantene som dyrker oss og ikke omvendt. Han mener for eksempel at det at fotosyntesen oppstod, for liv som ikke er interessert i surstoff, var en kjempekatastrofe, mens det gjorde livet mulig for oss. Også det vi oppfatter som ulempe for vår egen tilværelse kan altså ha potensiell verdi i en større sammenheng, påpeker Popp.

Klarer vi å løfte blikket ut over oss selv?
Selv sier kunstneren at hun lever med en konstant følelse av alt står under press, store og små sosial-politiske hendelser; mye varsler om en pågående krise.

- Vi må forholde oss til spørsmål som er større enn at vi klarer å gripe det. Det er en økende bevissthet rundt vår egen rolle i det som skjer. Men ordet krise er like menneskeskapt som alt mulig annet, uansett om vi produserer problemene eller prøver å bli kvitt dem. Klarer vi å tenke hinsides oss selv? Å være hinsides vår egen kropp, tid og interesser?

På sine arbeidsopphold langs norskekysten har Sabine Popp benyttet en dokumentarisk tilnærming. Hun beskriver prosjektet som å stå  i spenn mellom spørsmål rundt forvaltning av tareskogene, og studiet av materielle prosesser.  Popp fulgte Kelpex-prosjektet til marinbiologene som deltakende observatør.

Hva var det Kelpex-forskerne ville finne ut?

-Kelpex undersøkte om løsrevet biomasse, for eksempel ved storm eller vekstsyklus, har noen effekt på tilgrensende økosystemer. De undersøkte ved å spore karbon fra tarens biomasse i andre organismer. De sammenliknet også biomasse av tare som flyttes på ved løsrivelse i forhold til målinger på tarens vekst, og videre i forhold til modeller for værforhold og hav- og tidevannsstrømmer. Målet med forskningen er å gå videre til å undersøke konsekvenser av mer eller mindre tareskog som følge av klimaendringer, høsting, utbygging eller andre faktorer som forskyver det vi anser som en balanse i et økologisk system.

Kritisk realisme
Popp understreker  at hun ikke jobber innenfor noen tradisjon men plasserer seg mellom ulike retninger innenfor kunstfeltet.

- Tidligere har jeg jobbet med leire, det påvirker arbeidet mitt. Jeg synes transformasjonsprosesser i materiale og fysiske prosesser er spennende. En av tingene som tiltrakk meg med algene er menneskets ønske om å kontrollere tilfeldighetene i algenes vekst, mens algene er svært foranderlige så snart de er tatt ut av sitt habitat i havet. Materialitet har vært sett på som noe passivt, noe som ligger klart for å bli brukt og formet av mennesket Men ved å tenke om materialer knyttet  til «new materialism» slik filosofen Jane Bennett gjør, kan man tenke mer aktivt om stoffer, forklarer Popp.

Møter mellom materialer
Hun nevner at det materielle for eksempel går inn i kropper, som tare når vi spiser sushi, eller som iodin-tabletter (jod) brukt mot kjernefysisk stråling. Men mange sammenheng kan spores ved å følge materialprosesser, uten at det må ligge en konkret hensikt bak det som skjer.

-Slik kan en i utgangspunktet intensjonsløs virksomhet eller agenda, føre til en intensitet i møte mellom to enheter. For en selv vil det bety at man kjenner en forandring ved seg selv i møte med noe annet. Det Karen Barad, (red.mrk feministisk teoretiker og fysiker), betegner som agens, er ikke noe en av partene har, men det som oppstår når de to møtes. En viktig forutsetning for at dette kan skje, er gjennomtrengelighet, gjennom at noe trenger inn i hverandre, skaper de også hverandre.

Stiller spørsmål ved alt
En annen viktig del av Popps arbeid er utforskingen av kunst som sosialt rom og dialog som sosial praksis.

- Jeg har deltatt i marinbiologenes arbeidsmiljø, og konstant stilt dem spørsmål. Jeg kan lese meg opp til en viss grad, men mye av mine spørsmål er basert på det jeg observerer her og nå. Mitt blikk fester seg på andre ting enn kanskje forventet, mine spørsmål leder i en annen retning, fordi jeg ikke vet hva alle andre vet i samme rom.
- Omvendt opplever jeg ofte med forbauselse hvor mye jeg tar for gitt innenfor mitt eget felt, og opplever det som forstyrrende og befriende å skulle ta stilling til det jeg lett tar som en selvfølge. Det å ikke forstå kan være frustrerende, utfordrende, kvelende - men jeg ønsker en tilstand da det å ikke forstå kan dveles i, at den kan oppfattes som et rom for potensiale uten at frustrasjon og strev trenger helt å forsvinne.

Kunsten er hele prosessen
Popp sier at hun ikke er fri for angsten for å stille dumme spørsmål, men opplever en stor frihet i øyeblikk når hun glemmer den. - Friheten som ligger i å forholde seg spørrende til det man møter er noe stort, og friheten er desto større jo mindre det ligger et bestemt mål bak, men det ligger en grunnleggende åpenhet og tilstedeværelse i bunn. Hva vil du vite, hva er det du gjør? hva gjør at du gjør det du gjør på akkurat denne måten? hva er det du ser/ikke ser. På samme vis som jeg undersøker relasjoner i en økologi, oppfatter jeg det som former dette rommet vi befinner oss i her på USF, inkludert oss selv, som en økologi, og det er et poeng at gulvnivået i rommet fortsetter gjennom de store vindusflater, ut over plassen, rett mot sjøen.

Har målt og kuttet
I sitt kunstneriske utviklingsarbeid ville Popp ikke bare observere via kamera, men også via handling og være assistent i forskernes fysiske oppgaver. Hun har derfor målt, kuttet og veid tare.

-Kelpex pågikk over en årssyklus, der det var intens aktivitet med å samle inn prøver og data. Mens jeg fulgte min egen årssyklus med innhøsting av i Øygarden, forsøk med konservering og tørking. Parallelt var jeg også  på korte besøk hos Kelpex. Men intensiteten i handlinger, oppgaver, som var et samspill mellom tare, værforhold, forskere, instrumenter og redskaper var det absolutt mulig å kjenne på også på kort tid.

-Det jeg var ute etter var å se hvordan plantene forandrer seg gjennom året og tidens gang, men etter tre år føles det ufullstendig. Det setter seg sammen av glimt fra marinbiologenes arbeid, tarehøsternes arbeid, egne observasjoner knyttet til fysiske prosesser og opphold ved ulike steder. Men enda føles det bare som å risse i overflaten, avslutter Popp.

Fakta
Sabine Popp har studert på Kunst- og designhøgskolen i Bergen (hovedfag i 2001), Universitetet i Barcelona og Glasgow School of Arts. Etter noen års’ fokus på arktiske og subarktiske områder, var hun fra 2012-15 involvert i det kunstneriske utviklingsprosjektet Topografies of the Obsolete som utforsker det post-industrielle landskapet. I 2016 startet hun med prosjektet Agential Matter (Invisible Landscapes) som stipendiat ved Fakultet for kunst, musikk og design ved Universitetet i Bergen. Deler av prosjektet ble til som bidrag til Oslofjord Ecologies, et kunstnerisk forskningsprosjekt ved OsloMet.