Foto: Lilibeth Cuenca oppfører Gaia i Hamburg.

På en forhøyning i en praktfull rød kjole i UiBs Aula roper moder jord, gestaltet av Lilibeth Cuenca selv, ut sin forbitrelse og advarsler.- Listen to your noise. Listen to your noise. I must take lives to balance your exploitation, advarer hun. For Gaia er ikke, som man kanskje ved første blikk kunne tro, en feiring av moderskapet, men en utforsking av dets mørke og raseri.

Absolute Exotic
I Danmark er Lilibeth Cuenca Rasmussen kjent for performanceverk som med populærkulturens overflate behandler kjønnsroller, etniske stereotypier, vestlig imperialisme og egosentrisme. I de fleste av Cuenca Rasmussens performancer er tekst, musikk og kropp sentrale elementer og hun har hatt stor suksess med sitt eget markante uttrykk. Men i Gaia som hun har arbeidet med siden 2013 har hun eksperimentert med roligere uttrykk, og hun har samarbeidet med folk utenfor kunstfeltet, for eksempel hennes egne foreldre og datter.

Cuenca ble født i Manila og kom til lille Stevns i Danmark sammen med sin familie da hun var åtte. Dette doble utenforskapet; som ikke riktig dansk, og fra utkant-Danmark ble utgangspunktet for Cuencas kunstnerskap. De første verkene spiller særlig på Cuencas filippinske bakgrunn; som i Absolute Exotic og Family Sha la la. Senere verker hun er særlig kjent for er Cock Fight, Artist’s Song, Afghan Hound og Inbetweenness. being human being. I tillegg har hun gjenskapt sine egne versjoner av Marina Abramovics The Great Wall Walk, som hos Cuenca har blitt til: How to break the Great Chinese Wall.

Sitter fast i kjolen
Som de fleste av kunstnerens verk består Gaia av sang, musikk og tekst. Forestillingen er bundet sammen av den enorme kjolen som er ti meter i diameter. Cuenca sitter fast i kjolen, og ut av kjolens hulrom kommer to klassiske musikere. I Aulaen kom en gitarist og en fløytist fra Griegakademiet. I tidligere utgaver av Gaia har flere musikere og dansere deltatt.
- Når vi fremfører Gaia skifter også uttrykket underveis. I starten er det et bilde, en fødsel, mennesker ligger skjult inni stoffet, alle kommer ut av stoffet, lik spirer som gror ut av jorden, så går performancen over til poesi, så manifest, og til slutt et opprop, forteller Lilibeth Cuenca.

Du har gått fra å bruke mye humor og ironi til et dypt alvorlig verk om verdens tilstand. Vil du si at Gaia er et resultat av en ny dreining i kunstnerskapet ditt?

- Ja, jeg har begynt å arbeide med performance på nye måter, jeg har blitt mer opptatt av allmenngyldige ritualer, samhørighet. Vi avskaffer flere og flere ritualer og tradisjoner, og skifter det ut med selvdyrkelse.

Tjære og vulkansand
-Det har også vært interessant å arbeide med profesjonelle musikere på Gaia - The Musikal. Og det preget uttrykket. Men hele tiden er jeg opptatt av sterke kvinnefigurer så sånn sett fortsetter jeg i samme spor. Men det er også en annen dreining i mine performancer, mot det fysiske. Jeg har researchet mye hvilke grunnstoffer der er i landene jeg opptrer i. For eksempel er det mye vulkaner på Filippinene, så jeg har brakt inn vulkansk sand fra Mount Pinatubo når jeg gjorde Gaia i Manila. I Tyskland brukte jeg tjære. Dette blir igjen som spor etter at performancen er ferdig. Du kan si at jeg materialiserer det tidsbaserte.

Da Gaia første gang ble oppført på Det Kongelige Teater i København høsten 2013 var det uten tekst.- Forestillingen er i stadig utvikling, nærmest frå gang til gang, sier Cuenca. I forbindelse med premieren på Gaia uttalte Cuenca til kunsten.nu at hun med Gaia også ville utforske makten en mor har over sine barn, og hvordan denne ofte ubevisste makten kommer til uttrykk. Moderskapet har en hellig status, men med denne helligheten blir også «mor» en redusert skikkelse, sa Cuenca. Videre sa hun at verket reflekterer også den store kraften i kvinnenaturen og at hun har vært inspirert av alt fra urmyten om Gaia til Alfred Hitchcocks grøsser ”Psycho”.

Teksten presset seg fram
Nå, fire år senere jobber Cuenca stadig med bearbeidede versjoner av Gaia.

- Gaia-prosjektet var i utgangspunktet svært esperimenterende og tverrfaglig, og komponisten utfordret meg mye på samspillet mellom musikk og vokal. Det ble en tung fødsel, der jeg bestemte meg for å lage forestillingen uten tekst. Men jeg savnet likevel teksten, så nå er teksten tilbake. Den presset seg fram når jeg oppførte Gaia i Hamburg; alene med musikkensamblet.
- Da skrev jeg inn at Moder jord begynner å snakke til oss om hvordan vi skal behandle henne. Hun trenger ikke oss men vi trenger henne. 



Kunst som snakker til alle
Cuenca jobbet i starten av sin karriere bare med video, men i 2005 trådte hun ut på scenen:
- Jeg fant styrken i å være tilstede i øyeblikket, det gjorde en megaimpact i forhold til bare å møte folk gjennom video, forteller hun.
Cuenca er kjent for å lage tilgjengelige performanceverk og legger vekt på at alle skal kunne få noe ut av hennes kunst, uansett hvilket utgangspunkt de har.
- Jeg kommer fra et arbeiderklassehjem, jeg vil skape umiddelbar berøring. Alle skal kunne gripe et av lagene, også om man er et barn, men det mange lag. Mange sider.

Hva er det som driver deg?

- Det er et eller annet man vil snakke om, jeg har vært interessert i sprekkene i et samfunn, det som ikke blir sagt eller sett, det marginaliserte, mitt store mysterium er kultur.

- Mitt store brudd med mitt liv, da vi flyttet til Danmark fra Filippinene, det er en stor smerte, fysisk også. Det har nok gjort meg til en veldig urolig person som er mange steder på en gang. Performance samler fokuset mitt. Jeg har tenkt mye på dette med å uttrykke seg kunstnerisk og ikke være for banal. For hva skal kunsten, den skal noe annet. Jeg tenker at min personlige idealisme, hvis jeg skal uttrykke den i kunst må jeg gi noe ekstra.

Avventende svensker
Du har holdt performancer over hele verden. Er det store forskjeller i hvor åpne folk er for denne kunstformen?
-Ja, det er det faktisk. På Filippinene har jeg blitt overrasket over hvor sjenerte folk er. Både i Danmark og Norge er man svært åpne. I Sverige har jeg opplevd at publikum ikke viser mye følelser. Jeg blir utilpass som performer dersom det ikke er respons fra publikum.

Cuenca har flere oppdrag enn hun kan takke ja til. I et av prosjektene skal hun til Hong Kong med en blanding av malerier og objekter. - Jeg tar utgangspunkt i effektiv futuristisk storby, og lar det kolliderere med deres gamle tradisjoner. Hun har blant annet vært i Brasil med studenter fra gamle KHIB og laget en gigantisk performance, der også hundre brasilianere var med. Håpet er å få dra igjen, eller kanskje invitere studentene med til New York der Cuenca skal ha et stort enda hemmelig oppdrag i 2018.

Når jeg møter Cuenca i Bergen har hun nettopp landet fra Manila. Nå skal hun skal hjem til København og forberede en performance på museum Jorn i Silkeborg. Der skal hun ligge i leire i sju dager på rad og publikum inviteres til å interagere. Performancekunst er hardt arbeid.