Adriana Alves Foto: Privat

Når man kommer til Bergen Kunsthall i disse dager møtes man av gule silkeflagg. Det er masterstudent i kunst, Ida Westberg som setter tonen for masterutstillingen i kunst 2021, med denne tradisjonelle advarselen om skip med smitte om bord.

Kurator for utstillingen som heter:a little larger than the entire universe er Adriana Alves. I katalogteksten siterer hun hovedpersonen i filmen Interstellar, som sier: We used to look up at the sky and wonder at our place in the stars. Now we just look down, and worry about our place in the dirt.

– Kunstnerne i denne utstillingen gjør begge deler, de ser opp og de ser ned. Utstillingen er ikke bare et resultat, men en feiring av deres briljans, dedikasjon og harde arbeid, sier Alves. Hun er ikke alene om å mene dette, utstillingen har fått svært begeistret omtale i Bergens Tidende.  Alves jobber for tiden ved Kunstakademiet – Institutt for samtidskunst, som universitetslektor i Nye medier. Hun er selv utdannet ved KhiB og har lang erfaring som kurator, produsent og utøvende kunstner.

Hvordan har det vært å jobbe med utstillingen?

– Det har vært spennende og utfordrende. Dette er jo en gruppeutstilling, der i utgangspunktet det eneste deltakerne har til felles er at de har studert sammen. Men det finnes noen viktige referansepunkter; de har det til felles at de tar temperaturen på tiden. I Bergen Kunsthall viser vi frem en smakebit på hva de opplever som viktigst her, nå. De har også det til felles at de har vært alene i sine atelierer eller leiligheter, alene i sin kunstneriske utforskning. Verkene viser noe om hva de har drømt om, hva de forestiller de seg, og hvordan handler de ut fra disse visjonene?

A little larger than the entire universe viser verker som for en stor del er skapt eller ferdigstilt under Corona. Hvordan preger dette utstillingen?

– Dette ser man kanskje tydeligst i utstillingskatalogen. Flere av studentene har følt seg veldig isolerte, de fleste har vært her i Bergen, men har manglet den sosiale aktiviteten. Mange av dem sier at de drømmer om å reise og har vært opptatt av idéen om å reise uten å flytte på seg. Studentene har derfor laget en katalog som inneholder postkort fra alle som er med på utstillingen. Postkortene er tenkt å fungere som små “gaver” eller reproduksjoner av ferdige verk. I dette ligger det at kunsten ikke må forholde seg til alle begrensninger som vi må, den er fri.

– Noen av masterstudentene har måtte endre planer for utstillingen på grunn av Corona. En av dem er Fergus Tibbs. Hans kunstnerskap er ofte knyttet til samarbeid, kollektivisme og etablering av nye fellesskap. I kunsthallens andre etasje har han bygget han en DIY (Do it yourself)- konstruksjon, et rom i rommet, med restmaterialer fra tidligere utstillinger. En rekke sosiale aktiviteter var planlagt; alt fra kringkasting av radio til sjakkspill, middager og performance.
- Det er dessverre ikke mye som kan utføres etter planen. Selv det å spille sjakk visste seg å være krevende da Corona-reglene var på 2m avstand.

Med de Corona-restriksjonene som har vært, har du kunnet følge studentene underveis?

– Ja, jeg har heldigvis fått lov til å komme inn på skolen og vekselvis besøkt studentene i deres studioer og via zoom. Dette er en stor utstilling med mange deltakere.Vi begynte samarbeidet i januar og prosjektene var da stort sett ikke ferdige. Selv rett før utstillingsåpningen var det noen malerier som ikke kunne fraktes, fordi malingen var våt. I tillegg har det vært kompliserende at noen av kunststudentene, som for eksempel Sigrid Lerche, på grunn av korona-restriksjoner måtte endre prosjekt.

Kan du si litt om tittelen på utstillingen?

– Den er hentet fra tittelen av en diktsamling av den portugisiske poeten Fernando Pessoa. Vi kom fram til den i fellesskap, studentene og jeg, og hadde en avstemning ut fra tre alternativer. I katalogen vi landet vi på å trykke faksimiler av eksisterende litterære verk. Disse var foreslått av studentene selv og tok også utgangspunkt i tanken om at kunsten kan reise, at den ikke begrenses av smittevern. Det føltes naturlig å videreføre metoden i tittelvalget, så dét gjorde vi.

Hvordan har du jobbet med sette sammen så ulike verk?

– Det har vært umulig å gjøre gruppering av verker ut fra et konseptuelt rammeverk, så jeg har i stor grad jobbet ut fra hvordan verkene fungerer i rommet. Mange arbeider har også utviklet seg i perioden, så det har vært utfordrende men gøy å få det til å henge sammen. Jeg har også vært opptatt av å vise bredden, at verkene er varierte gjør utstillingen spennende. På utstillingen har jeg vært opptatt av å ha feks maleriene spredt rundt, balansere slik at det er bredde i alle rom, tenke på at arbeidene trenger luft og rom.

   

   

Det uunngåelige spørsmålet; Ser du noen tendenser?

– Haha, tja, det er ganske mange malere, det er kanskje en slags tendens. Slik jeg ser det, har de fleste arbeidene også noe inderlig ved seg. Det er ikke mye kynisme å se i utstillingen. I sal 4 har jeg plassert arbeider som oppleves som personlige og innadvendte, de som behøver ro rundt seg. Madihe Gharibi fra Iran har for eksempel laget en skulpturell videoinstallasjon formet som en skriftestol. Hun jobber med skyldfølelse for å ha forlatt sitt hjemland. Arbeidet fremstår personlig, politisk og intimt. I samme utstillingssal finner man Sanna Frostenssons installasjon, Practicing life. Hun har studert teologi og filosofi, og er opptatt av å etablere en levemåte der tro, filosofi og kunstutøvelse er flettet sammen. 

– Utstillingen rommer også de åpenbart politiske spørsmålene, der Wiktoria Gazda adresserer dagens sosiopolitiske situasjon i Polen, mens Sigrid Lerche skaper et verk knyttet til kjønn, en live-performance via en camgirl nettside av seksuell karakter. Terje Abusdal jobber også tett på det politiske. Han har allerede et navn innen kunstfotografi og har nettopp hatt en separatutstilling i Hammerfest som viste sitt masterprosjektet i sin helhet. Han jobber med sjøsamisk nærvær og fravær, og adresserer norsk assimileringspolitikk. I tillegg til fotografier og et videoverk, presenterer Abusdal en lydinstallasjon, der sjøsamiske ord og uttrykk med påfølgende norsk oversettelse, spilles av via gamle russiske høyttalere. Lydverkets varighet tilsvarer kongens tale under åpningen av Sametinget i 1997, en offisiell beklagelse for assimileringspolitikken.

Når man ser på presentasjonen av verkene, virker det som om mange av dem går i dialog med fortiden?

– Ja, vi har blant annet Sigrún Hlín Sigurðardóttir som  deltar med et strikket tekstilverk der middelalderske profetier og dommedags narrativer fra nåtiden er i dialog med hverandre. Enkelte fragmenter er strikket etter tresnitt fra islandske kirker, som for eksempel en veldig søt satan. Mens Alex Hamish Millars spekulative arkiv knytter sammen vitenskap og det overnaturlige. I prosjektet blir Bjerknessenteret for klimaforskning og kvantefysikk flettet sammen med konspirasjonsteorier. Jeg tenker at arbeidet er veldig aktuelt i forhold til siste årenes debatt om «fake news». 

I utstillingsteksten står det: Avhengig av smittevern og restriksjoner, kan utstillingen enten skape en sosial luftlomme i en tid preget av begrensninger og sosial distansering; eller stå som et dynamisk monument for drømmen om en nær fremtid der kollektivisme, samarbeid og sosial omgang er limet i fellesskap og samfunnet for øvrig. Om du må velge en av disse, blir det sosial luftlomme eller dynamisk monument for en ideell fremtid?

– Jeg tenker at deler av det utopiske er tilstede i utstillingen uansett. Spørsmålet i hvilken grad utstillingen kan fungere som en luftlomme i en tid såpass preget av sosial distansering. Så langt har det gått bedre enn fryktet, det gir håp.