- Jeg er veldig glad for at vi har fått denne støtten, sier Kramer på telefon fra Østlandet, der hun for tiden driver fjernundervisning for studenter ved Fakultetet for kunst, musikk og design i Bergen på grunn av Corona-viruset.

Hun forteller at de skulle i gang med seminaret «Hør Bergen»  i midten av mars. Studentene skulle lage lydlandskaper av byen, på samme måte som en illustratør ville skape et miljø, et landskap som en fortelling kan utspille seg i.

- Men for å hindre virussmitte på campus måtte vi kaste oss rundt og lage et nytt opplegg på rekordtid, sier Kramer, og føyer til: Det ville ikke vært mulig uten verksmester for digitale og elektroniske medier, Arthur Hureau og lydkunstner Maia Urstad. Jeg er enormt takknemlig for deres innsatsvilje til å få dette til. Nå foregår all undervisning via skjerm hvor både lærere og studenter jobber hjemmefra. Men det fungerer utmerket.

"Wicked problems"
Dette skjer som del av forskningsbasert undervisning underlagt prosjektet Kramer skal lede. Prosjektets mål er å bidra til drøfting av sammensatte problemer; det som designteoritikeren Horst Rittel kalte ‘wicked problems’. Disse kjennetegnes av å være så innfløkte at samfunnet ofte står fast i møtet med dem.

- Det kan synes som overmot å gi seg i kast med så omfattende utfordringer til et illustrasjonsprosjekt, men det er nettopp jeg mener er riktig i vår tid; Å tro at det nytter, å ville ta ansvar, sier Kramer.

Hun forklarer at om man ser på hva ordet illustrere betyr, så handler det om å belyse eller opplyse. Middelalderens pergamenter brukte gull for å lyse opp boksiden, men illustrasjonene gir også utvidede fortolkningsmuligheter av teksten, og er i moderne visuell kommunikasjon ofte bærende av et hovedinnhold. Tidligere så man ofte forventningen til illustrasjonens bidrag som underlagt teksten.

- Men jeg tror mange illustratørkolleger vil være enige med meg i at det heller handler om en vilje til å dele, å skape noe sammen med teksten. Det er ikke underkastelse, men samspill, slik musikere som behersker forskjellige instrumenter kan gå sammen i større eller mindre ensembler. 

"This Is a Human Being"
Det nye forskningsprosjektet har tre forgreininger, men det begynte i 2016 med et pilotprosjekt, «This Is a Human Being» i Łódź i Polen. Intensjonen var å se hva illustrasjon kunne bidra med, i møte med strømmen av bilder vi alle omgis av daglig. Pilotprosjektet utviklet seg, ifølge Hilde Kramer, som svar på en økning i hatkriminalitet mot flyktninger og europeiske jøder det siste tiåret. Man undersøkte der hvordan fortellinger om folkemordet under andre verdenskrig kan unngå å bidra til overskriving av historie eller kulturell appropriasjon.  

- Illustrasjon er dypt beslektet med tegning; og tegning kan benyttes som en prosess for forståelse - en måte å engasjere seg i å forstå den andre. I pilotprosjektet handlet det om nye formidlingsmetoder for å fortelle unge om Holocaust. I minneverksteder fikk hver deltaker en stein pakket i papir. Hver stein representerte et av de myrdede barna fra Łódź ghetto. På arket fantes bare et nummer. Dette måtte deltakerne sammenholde med deportasjonslister med likelydende numre. I tillegg fikk de her navn, kjønn og fødselsdato som nummeret representerte. Så skulle deltakeren finne rett gateadresse på kartet og legge steinen der. Senere fikk de steinen med seg, helst i lomma.

- Når deltakerne bar rundt på steinen i lomma ba vi dem ta på den og tenke på hva den representerte. De hadde den med seg når de oppsøkte adressen barnet bodde på da det ble deportert. Til slutt skulle tilskueren ta rollen som illustratør og tegne steinen, slik skifter illustratøren og tilskueren roller. Dette performative skiftet bidrar til større engasjement og vilje til å oppsøke mer kunnskap om historie hos de som deltar, viser tilbakemeldinger fra utprøvingene vi har hatt så langt. Det har vært avholdt flere verksteder i Bergen, Łódź og Trondheim. Tegningene blir samlet og brukt som illustrasjoner i et senere stadium i prosjektet, forteller Kramer.

Hvem kan representere hvem?
Hun sier at tittelen på prosjektet peker på flertydigheten i begrepet representasjon. Hvem har rett til å representere, til å fortelle om barna? Må man selv ha jødisk opphav for å formidle historien? Eller kan perspektivet være at disse barna hadde familierøtter som strakk seg hundrevis av år tilbake midt i Europa, og som europeiske borgere er det vår felles plikt å minnes dem?

- Representasjon handler også om hvilke emner som tåler visualisering. Holocaust er en av disse områdene der vår kunstneriske kraft, etiske evne og menneskelige forstand møter en grense. Å skrive dikt etter Holocaust er umulig, sa Adorno. Og likevel har generasjon etter generasjon av musikere, poeter, filmmakere og andre kunstnere forsøkt å behandle temaet i kunst.

Kramer forteller at kunstnerisk forskning på illustrasjon er relativt nytt, og at kritisk skriving om illustrasjonspraksis knapt fantes før The Journal of Illustration ble utgitt første gang i 2014. Ved Institutt for design, UiB, tok Fredrik Rysjedal den første kunstneriske Ph.d.-grad i illustrasjon i 2019.

Norske jøders skjebne
Overbygningen i det nye prosjektet er en undersøkelse av illustrasjon på tvers av tradisjon, medier og materialer. I den første delen av prosjektet skal metoden som ble utviklet fra pilotprosjektet i Łódź overføres til norske jøder som ble deportert i 1942 fra Trondheim. Men med forflytning fra Polen til Norge skjer en endring. Hvordan vil dette spille inn på prosjektet, spør Kramer. Det er planlagt workshops i regi av Falstadsenteret som er minnested og senter for fred og menneskerettigheter. Prosjektleder for denne delen er Sebastian Klein, og prosjektet har fått norsk tittel; «Hvis dette er et menneske».

I den andre delen skal det lages en bok med tittelen: «5.-12.9 1942». Boken skal formidle historien om tusener av barn som ble deportert i løpet av en uke i september 1942 fra Litzmannstadt ghetto. Deler av utprøvingene handler blant annet om tredimensjonal illustrasjon og en utforskning av bokens designutforming som bærer av konseptuell idé.

- Eksperimenteringen og utviklingen av boken er et kunstnerisk partnerskap med den britiskfødte bokkunstneren Imi Maufe, som også er prosjektleder for denne grenen av prosjektet, forteller Hilde Kramer.

Lydeksperimenter gjenskaper Momarken
Den siste delen, «Illustration as Sonic Practice» handler om Illustrasjon som lyd. Denne delen av prosjektet vil innebære forskjellige lydeksperimenter og en podcast som bygger på disse lydeksperimentene. Prosjektleder er Fredrik Rysjedal.

- Innholdet i prosjektet er bygget rundt historien til et lite forstadssted på Sørøst-Norge, Momarken; en eldgammel markedsplass og arena for hesteveddeløp, som holdt på å bli den siste nazi-tyske konsentrasjonsleiren som ble bygget på europeisk territorium. Også etter 1945 har Momarken hatt en skiftende befolkning med ulik kulturell bakgrunn, forteller Kramer som sier at det nok var allment kjent etter krigen at den eksisterende fangeleiren skulle bli konsentrasjonsleir med brakker for fem tusen fanger, med eget sykehus og krematorium. Men at kunnskapen om dette seinere har forsvunnet.
- Visste for eksempel de popstjernene som har vært her, a-ha og Abba, at de spilte på et sted med slik forhistorie?

Intervjuer norsk krigsfange
Lydbildene som skal skapes skal illustrere de rikholdige lagene av historie stedet bærer.- Vi holder på å lage podcast av dette materialet. Vi setter sammen stoff med intervjuobjekter, og lydmateriale skapes underveis. 93-årige Rolf Haavik var bare 17 år da han sammen med andre fanger fra Grini ble sendt på Momarken for å bygge konsentrasjonsleiren. Jeg har intervjuet ham ved flere anledninger, både på Mysen, på Grini og i hans eget hjem. Det handler også om å undersøke de stedsspesifikke aspektene ved Momarken, og ikke minst hvilket politisk landskap som har ført til disse hendelsene.

- Det jeg håper med hele illustrasjonsprosjektet er å komme folk i møte med de utfordringene vi alle står oppe i. Vi har i dag sammensatte problemer som griper inn i andre problemer, for eksempel med klimautfordringene som vil gjøre at stadig flere mennesker kommer på flukt. Når tilspissede situasjoner oppstår er vår egen evne til medmenneskelighet og synet på den andre fundamentalt for at vi skal klare å komme gjennom utfordringene.

- Vi står nå i en situasjon vi ikke vet hvor ender. Det er sannsynlig at vi må gjennom en stor krise både på grunn av de umiddelbare utfordringene Corona-viruset påfører samfunnet og på grunn av økonomien som stuper. Jeg håper prosjektet kan gi krefter tilbake til de som ikke kjenner seg vel i selfie- og sløsesamfunnet. Jeg tror det som har skjedd de siste ukene fungerer som en vekker for mange.

Å fremkalle gamle negativer
Det du forteller om prosjektet får meg til å tenke på Emmanuel Levinas som mente at etter å ha virkelig sett en annens ansikt, kan man ikke være likegyldig. Er dette mulig å oppnå med mennesker som er døde?

- Levinas har vært en del av tankegodset som har preget prosjektet. Utfordringen med å være i den annens ansikt i Łódź var at det fantes lite personlig informasjon om ofrene. Det var de offentlige registrene som nazi-tysk okkupasjonsmakt ikke hadde rukket å destruere som i dag utgjør beviset for at de har levd. Det det finnes få fotografier hvor barna er identifisert. Jeg har ofte sammenlignet prosjektets form med å starte med en gammel oppskrapt negativ som man framkaller et utydelig portrett fra. Barnas identitet oppstår i tomrommet av deres personlige etterlatenskaper, det er offentlige dokumenter; innbyggerregister, skolelister og arbeidskort som gjør at vi kan få innsyn i fliker av deres liv.

En spørrende utforsking
Hilde Kramer sier at hun ser fram til å være dypt involvert i kunstnerisk utviklingsarbeid, og koordinere de tre arbeidspakkene i prosjektet.

- At Institutt for design har fått et prioritert KU-prosjekt håper jeg kan bidra til at hele UiB får et nyansert syn på hva design kan være. Det jeg står for handler om en spørrende og undersøkende tilnærming; kan lyd være illustrasjon?

- Jeg er veldig ydmyk for at jeg beveger meg inn i områder jeg er relativt ny på, som lydkunst. Om utprøving skal kalles forskning må det faktisk være en fallhøyde, man kan ikke vite at man lykkes før man har prøvd. Vi må ut av kjent landskap, gjennom disse utprøvingene ønsker vi å si noe om hva illustrasjon kan være. I den delen av illustrasjon jeg har jobbet mest med, fortolkende illustrasjon og historiefortelling, er det å skape rom for mottakerens medvirkning viktig. Når det motsatte skjer, når illustrasjon bare gjengir overflødig og banal informasjon, da er det slett arbeid.

Interaksjon og illustrasjon
Interaksjon er et nøkkelord i prosjektet, og det er planlagt en stipendiat med bakgrunn fra nettopp illustrasjon og interaksjon.

- Det er ikke bare å sende ut et budskap, det er utvekslingen som skjer mellom sender og mottaker, selve interaksjonen,  jeg synes er spennende. Jeg prøver også å skape en balanse i prosjektet både når det gjelder kjønn, alder og kulturell bakgrunn. Det første jeg gjorde da jeg fikk vite at prosjektet hadde blitt tildelt midler var å kontakte prosjektpartnere for å få dem til å tenke over mulige ph.d-kandidater. Det skal ikke nødvendigvis være noen fra Europa eller Nord-Amerika. Jeg ønsker at vi også i prosjektet skal se den andre, anerkjenne den andre, snu pyramiden, og spørre oss selv; hva anerkjenner vi som verdifull kunnskap for vår tid?

Fakta:
Hilde Kramer er prosjektleder for prosjektet "Illuminating the Non-Representable: Exploring artistic, ethical and authorial challenges in research through illustration (IN-R) som har blitt tildelt 5,4 millioner i støtte fra Diku – Program for kunstnerisk utviklingsarbeid.