Kunstnerisk utviklingsarbeid på KMD: Budhaditya Chattopadhyay

Chattopadhyay er kunstner, forsker, skribent og teoretiker. Han arbeider på tvers av ulike medier, og arbeidene hans involverer ofte teknologi. I sine utstillinger, performative prosjekter og utstillinger adresserer han temaer som klima, global rettferdighet, migrasjon og dekolonialisme.

Det var ingen selvfølgelighet at Chattopadhyay skulle bli kunstner. Likevel var kjærligheten fra filmmediet til stede helt siden han var liten.

- En av de første filmene jeg så gjorde et enormt inntrykk på meg. Det var filmen av Sergei Eisenstein, «Oue Viva Mexico!». Jeg var ni år, og det var min far som tok meg med på kino. Fra det øyeblikket visste jeg at film kunne være noe helt særlig. Film var min første kjærlighet, sier C.

Det tok likevel ganske mange år før Chattopadhyay vendte tilbake til filmen. Først skulle han utdanne seg i en ganske annen retning.

- Familien min ville at jeg skulle bli ingeniør, og jeg gjorde ferdig hele utdannelsen. Men hodet og hjertet mitt var alltid i filmfaget. Etter at jeg var ferdig utdannet bestemte jeg meg for å søke på den nasjonale filmskolen i India, og kom inn. Det endret livet mitt radikalt.

Chattopadhyay dro videre til Århus og til København.  Å arbeide med kunstnerisk utforskning innenfor de akademiske rammene var uvanlig. Han ville ikke arbeide med andres filmer, men utforske mediet gjennom eget kunstnerisk arbeid. Etter å ha flyttet til Nederland fikk han lov til nettopp det.

Å UNDERSØKE EN ATMOSFÆRE

Vil du fortelle om doktorgraden, og hva du utforsker i det prosjektet?

- Prosjektet handler om lydlig atmosfære som har blitt gjenskapt i media. Miljøet og atmosfæren som skapes. Jeg henter ut ulike atmosfæriske lyder fra film, og studerer hvordan de ulike lydene forbinder seg til stedene som portretteres.

- En eng, en strand, skog, jungel og under vann. Romlige lyder. Jeg valgte ganske generiske lydelige steder, og undersøkte lyden av dem. Hvordan stedene blir fremstilt.

Chattopadhyay valgte ut ulike internasjonale filmer, og studerte dem enkeltvis.

- Både stranden der Leonardo De Caprio er på, og strender fra europeiske kunstfilmer. Jeg går inn og undersøker atmosfæren, forteller Chattopadhyay

Når jeg fikk doktorgraden min, så var det en dag der jeg følte meg veldig frigjort. Det hadde vært mange år med arbeid, men når graden var levert stod alle muligheter stod åpne på en ny måte.

Chattopadhyay reiste til Beirut, og fant en nyvunnen interesse for å arbeide med det ikke-vestlige.

- Jeg kjenner jo India godt, men jeg forlot landet som svært ung. Jeg startet en prosess som handlet om å koble meg på det ikkevestlige kunstmiljøet igjen. Jeg reiste til Marokko og til Sør-Amerika. Jeg møtte kunstnere og snakket med dem. Det ble til en bok som gjengir mange av de samtalene vi hadde.

Å studere de interkulturelle overleveringene fra det globale sør til det globale nord har vært viktig i flere av Chattopadhyay arbeider siden.

KUNSTEN SOM FORSKNING

Etter mange besøk i Bergen, ofte i samarbeid eller etter invitasjon fra Brandon LaBell, begynte Chattopadhyay og undersøke mulighetene for et forskningsprosjekt tilknyttet Fakultet for kunst, musikk og design. Søknadene etter europeiske forskningsmidler gikk over all forventing.

- Og jeg fikk Marie Curie stipendet! Det er stort, og det føles som en stor ære å få annerkjennelsen som ligger i et stipend med den størrelsen og tradisjonen.

Stipendet er tradisjonsrikt, men har nesten aldri før blitt utdelt til arbeid med kunstnerisk utviklingsarbeid.

- Det rører meg at det kunstneriske utviklingsarbeidet endelig blir anerkjent på denne typen forskningsnivå. Mitt eget kunstneriske arbeid har vokst frem parallelt med institusjonenes åpenhet for det kunstneriske arbeidet som forskningsarbeid.  Det er nytt, og betydningsfullt fordi det gir en form for institusjonell validering til det kunstneriske arbeidet, sier Chattopadhyay.

SLIPP LØS DEN KUNSTIGE INTELLIGENSEN

Chattopadhyay arbeider tett på teknologien i sine arbeider. I sitt pågående forskningsprosjekt er kunstig intelligens en viktig faktor. Det handler ikke nødvendigvis om å bruke kunstig intelligens for å lage kunst, men å lage kunst som utforsker hva den kunstige intelligensen er og kan være.

- Jeg ser ikke på KI som et verktøy eller en teknikk. Jeg ser på det som noe animistisk, noe som har en sensorisk kvalitet. Som en plante. En bevissthet, forteller Chattopadhyay.

Han er ikke så interessert i det kunstige. Han er opptatt av hva som skjer om man gir KI fritt spillerom til å være uforutsigbart, følelsesstyrt og uberegnelig.

- KI mangler det humane, den affektive kvaliteten. Og er ikke det affektive det aller viktigste ved å være menneske? Det er i alle fall en kvalitet som må inkorporeres for å forstå hvordan man skal samhandle med hverandre og omgivelsene, sier Chattopadhyay.

Men KI menneskeskapt, og et resultat av vår feilbarlige aktivitet?

-Jo, KI er absolutt teknologi skapt av mennesker. Men, verktøyet er laget med utgangspunkt i en forestilling vi har om hva intelligens er.

- KI-systemene sitter fast i matematisk logikk, og jeg tror ikke rasjonalitet er nok til å skjønne hvordan vi mennesker opplever og er i verden. Det er så mye som fungerer utenfor det logiske. Det er der det menneskelige ligger, og det er kanskje først der at kunstig intelligens virkelig blir interessant, forteller Chattopadhyay.

I motsetning til mange andre tydelige stemmer i den offentlige debatten er han en fortaler for å ikke kontrollere den kunstige intelligensen. Han vil slippe kreftene løs.

- Når jeg bruker KI i utstillinger og arbeider lar jeg verktøyet styre seg selv.  Jeg vil at KI skal bli en selvregulerende instans, at den på et vis skal oppnå autonomi. Så lenge KI sitter fast i det rasjonelle og instrumentelle forsvinner en stor del av bildet. Jeg tror på at det uforutsette, det emosjonelle og det tilfeldige må være en del av ligningen.

Chattopadhyay ser ut av vinduet, og peker på skyene som samler seg.

- KI burde få lov til å være som været. Det er sol, noen minutter senere er det regn. Store endringer som ikke har noen grunn eller kan kontrolleres. Det uforutsigbare i oss, og i naturen, må få lov til å ta plass.

- KI blir sett på som en leke, men det er så mye mer. KI er i utvikling og det er et godt tidspunkt å hive seg inn i kampen, med en kritisk tankevirksomhet.  Hvis man ser KI som en forfatter, så må vi også gi den kunstige intelligensen opphavsrett til det som produseres, sier Chattopadhyay.

POESIENS POTENSIALE

Chattopadhyay, med sin bakgrunn som ingeniør, synes det er spennende å arbeide tett opp til teknologiske nyvinninger. Men som kunstner er det poesien, naturen og samtalen mellom mennesker som er det aller viktigste.

-Poesi er det aller viktigste for meg, på flere nivåer. Det poetiske er viktig for meg i min tilnærming til både livet og kunsten, sier Chattopadhyay.

Han har med seg det poetiske fra oppveksten.

- Min slektning var komponist og forfatter, han laget nasjonalsangen til India. Min far var poet. Gjennom familien har jeg med meg den særlige måten å betrakte verden på, den poetiske måten. Det er jeg glad for.

Chattopadhyay trekker frem at det finnes to ulike nivåer av det «sanne» i det poetiske og det vitenskapelige.

- Poesien er så annerledes fra den klassiske vitenskapelige tilnærmingen. Poesien rommer så mange lag av den virkeligheten vi befinner oss, og er som en løk med sine ulike lag og nivåer. Språket blir asemantisk, og poesien arbeider med fraværet av de vante lingvistiske formene. Det er spennende å arbeide med utforskning som har plass til mer enn det tradisjonelt vitenskapelige.

Å interessere seg for det tilfeldige, det poetiske og for naturen handler om å få folk til å tenke. Et verk skal aldri «bare» være vakkert for Chattopadhyay.

Kunsten er ikke harmløs, jeg ønsker å lage kunst som inviterer publikum til å tenke og føle. Derfor lager jeg kunst som alltid tilrettelegger for at publikum ikke bare skal se, men også tenke.  Jeg håper at kunsten jeg lager kan bidra at folk kan forestille seg diskursive reelle endringer.