Det er tre år siden den islandske kunstneren kjøpte jordstykket på Sør-Island. Hun hadde ingen tilknytning til stedet, men kjøpte det både for å bo og for å ha det som en plattform for å utøve kunst.

– På disse årene har jeg dannet røtter her, og planlagt en fremtid her. Þúfugarðar ligger i midten av jordbruksland, flatt, med en utsikt som strekker seg langt av gårde, til de omkringliggende fjellene og mot havet. Den har en rik flora, med for eksempel mjødurt, kvitaure og teiebær, som er typisk for denne delen av landet, forteller Hildur Bjarnadóttir.

Vever historier fra jorden
Prosjektet Bjarnadóttir har utviklet har fått tittelen «Textiles in the  Extended Field of Painting", med to undertitler; 'reconstructing the painter’s canvas both conceptually and literally through weaving' og 'using plants as a source of pigment in connection to a place or a person'.

Bjarnadóttir forsvarte nylig sitt kunstneriske utviklingsarbeid i en viva voce (disputas) ved Fakultet for kunst, musikk og design ved UiB.
Sentrale elementer i prosjektet er vevde malerier og plantefarget silke. Maleriene er laget av plantefarget ulltråd og lintråd dekket med akrylmaling. Hildur Bjarnadóttir blander dermed to typer fargesystemer, et industrielt framstilt og det andre et naturlig system.

–  Målet mitt er å skjerpe egenskapene til hver farge og skape en dialog mellom to ulike stoff. Jeg bruker fargen som materiale, jeg er mer opptatt av hvor fargen kommer fra enn hvordan den ser ut.

Mens akrylmaling er lett tilgjengelig og kan kjøpes nesten overalt, er utvinning av plantefarge en langsom prosess. Først måtte Bjarnadóttir bli kjent med alle plantene på tomten.

Kontemplasjon som kunst
– På Þúfugarðar finnes det minst 90 forskjellige plantearter. Da jeg undersøkte hvilke planter som fantes her var det ingen overraskelser og ingen skuffelser, alle plantene på jordstykket er ganske vanlige i området. Så jeg måtte velge hvilke planter jeg skulle plukke, valgene jeg gjorde ble gjort ut fra både subjektive, kompositoriske, praktiske og estetiske grunner.

Ulltråd ble så tilsatt fargestoff fra plantene, samtidig som annen ulltråd ble malt med akrylmaling, tråd etter tråd. I sin kritiske refleksjon forklarer Hildur Bjarnadóttir det kontemplative elementet i den kunstneriske forskningen sin slik:

– Den første sommeren følte jeg at tiden jeg tilbragte med planter på jordstykket gjorde at jeg ble innstilt på en særlig langsom frekvens. Denne tiden gav meg noen av titlene jeg har brukt i det kunstneriske arbeidet mitt, som 'Jeg kan høre havet når vinden blåser fra sør'. Titler som refererer til de langsomme opplevelsene på jordstykket, bare tilgjengelig for den som bremser ned og stiller inn på frekvensen til stedet.

Akrylmaling: En helt annen historie
Hildur Bjarnadóttir forklarer at mye fargestoff fra planter blir ulike nyanser av gult, og vil bli blekere med tiden.

– Å bruke bare fargestoff fra planter er idyllisk og urealistisk. Syntetiske materialer, som plast, har blitt en del av naturen, det er et faktum at vi må forholde oss til. Bruken av begge typer farge, naturlig og akryl, skjerper kontrasten mellom dem og setter forholdet i spill. Akrylmaling har for eksempel ingen forbindelse til et spesifikt  sted, men viser i stedet til en lang historie med maleri.

Utstillingen ’Colors of Belonging’
I kunstnerisk utviklingsarbeid skal teorier utvikles og testes gjennom kunstverket, der for eksempel en utstilling eller en konsert blir utgangspunktet for evalueringen. Bjarnadóttirs arbeid ble presentert gjennom utstillingen ’Colors of Belonging’ på Bergen Kjøtt i 2015. Hun antyder at ved første øyekast, kan arbeidene i utstillingen se ut til å være abstrakte og formalistiske. Men egentlig er det motsatt.
– Når betrakteren forstår kilden til fargen endrer oppfatningen seg, og det blir figurativt. Arbeidene bærer innholdet i plantene og konteksten av landet i dem på en svært fysisk måte. Arbeidene i denne utstillingen utforsker også et ønske om å finne sin plass i verden, og tar dette jordstykket som utgangspunkt. Stedet fungerer en plattform for å vurdere spørsmål om tilhørighet og økologisk avbrudd.

Plantens erfaringer
Bjarnadóttirs premiss er at plantene fungerer som ”opptaksutstyr” av jorden de vokser i og det økologiske og sosiale systemet de tilhører. De tar inn informasjon gjennom jord og luft, gjennom røtter, blader, blomster og kronblader. Mange ting påvirker tilstanden til plantene. Ble de plukket på våren eller høsten? Hvordan har vekstene blitt påvirket av mennesker eller dyr? Har det vært et vulkanutbrudd som har påvirket atmosfæren og grunnen? Er det en forurensende industri i området, eller enda lenger unna? Hvordan påvirker industriene i verden været som igjen påvirker plantene på dette jordstykket. All denne informasjonen overleveres i fargene Hildur Bjarnadóttir utvinner fra plantene.

Hva med  de store arbeidene du har gjort i silke, hva uttrykker de med hensyn til ulike typer informasjon fra plantene?

– Silkearbeidene mine gir en annerledes opplevelse av fargestoffet fra plantene enn de vevde maleriene. På grunn av at de er så store, er betrakteren som opplever dem på utstillinegn, så og si omgitt av planter, og går inn i et univers på jorden som til vanlig er skjult. Den plantefargete silken blir slik en atmosfære der fargen kan oppleves ganske fysisk gjennom kroppen til betrakteren. Betrakteren kan gå rundt i silkestykket og oppleve fargestoff i tredimensjonalt. Jeg bruker silke som et anker, et gitter eller et nett, som fanger og holder innholdet og essensen av planten, og gjør det synlig.

Bestemors land
Plantefarger har lenge vært lite i bruk, hvorfor ble det viktig for deg å bringe dem inn i kunsten din?

– Jeg begynte å bli interessert i å bruke plantefarge i arbeidet mitt rundt år 2000. Min bestemor hadde stelt og dyrket en tomt på Island i 70 år, og jeg begynte å jobbe med planter hun hadde plantet der som en forbindelse til henne. Det var gjennom hennes jordstykke jeg innså at plantene, gjennom tid, reflekterte hennes nærvær og eksistens. Jeg ble deretter interessert i begrepet tilhørighet i tilknytning til et sted og hvordan det kan komme til utrrykk i plantenes farge.
 
Så spørsmålet om tilhørighet i ditt kunstneriske virke er personlig?

Min interesse for begrepet tilhørighet kommer fra en en erkjennelse av min egen forankring til et bestemt stykke land, min bestemors, og senere til Þúfugarðar, som jeg kjøpte og jobbet med i forskningsprosjektet mitt. En følelse av tilhørighet kan være en komplisert sak, og ikke bare innebære å være knyttet til et bestemt sted som det gjør i mitt arbeid. Jeg er interessert i denne følelsen av røtter, hvordan den er dannet og hva den inneholder.

Tartan-tradisjon
I din kritiske refleksjon plasserer du arbeidet ditt i forhold til andre kunstnere, som Agnes Martin, men også andre tradisjoner. For eksempel sier du at dine kunstverk er i dialog med skotske tartan-tradisjoner. Er det de vevde mønstrene og teknikkene som er koblingen til tartan? Eller er linken i hovedsak knyttet til bruk av organisk farge?

– Min vevde malerier fungerer omtrent som de gamle tartan-tekstilene, mine er håndvevde og håndfarget både med lokale planter og akrylmaling. Selv i gamle tartanstoff brukes både lokale plante- og importert fargestoff. De vevde maleriene er samtidig et distrikts- og et klanmønster, de er koblet både til et sted og en identitet. Akkurat som tartan-tekstilene gir et slags portrett eller et bilde av stedet og menneskene som bor der, kan de vevde maleriene sees på som et portrett av Þúfugarðar og meg selv.

Det er så mye å hente fra arbeidet ditt, og det vokser når du forteller om ideene bak og måten du jobber på. Tror du folk trenger å vite noe om konteksten for å forstå den fulle omfanget av arbeidet ditt?

– Arbeidet mitt kan oppleves gjennom mange ulike innganger. Jeg forventer ikke at alle skal få tilgang til det på samme måte, eller å forstå alt på en gang. Tid er både et materiale og et konsept i arbeidet mitt, og det tar tid å oppleve arbeidet. Jo mer tid seeren bruker desto mer informasjon arbeidet vil avsløre. Men det er ingen tvil om at å skrive en kritisk refleksjon, holde et foredrag om arbeidet mitt eller publisere en bok gir en mulighet for en annen refleksjon som går utover selve arbeidet.

Skriver seg inn i kjernen
I din kritiske refleksjon skriver du: "Jeg hevder at forskningen min er innebygd i kunstverket, men det skal ikke benektes at den skriftlige teksten som følger arbeidet mitt åpner dører inn til en kjerne, som ellers ville ha forblitt stengt både for meg og andre."

– Skrivingen har tvunget meg til å utforske ideene mine på et annet nivå, å etterstrebe klarhet gjennom skrift. Jeg vil si at det å skrive om arbeidet har bidratt til en dypere forståelse av verkets betydning, funksjon og eksistens; det har påvirket måten jeg selv forstår og snakker om arbeidet mitt. Jeg så først for meg denne teksten ville være mer nyttig for andre enn meg selv, men dette har endret seg underveis. Jeg vil nesten si at teksten, til slutt, er skrevet for meg selv.