Terence Koh er ein time forsinka. Han måtte dusje først, kle seg, gjere seg klar. No er han klar. Nesten. Det svarte håret er kortklipt, barten spinkel, han er ein liten mann med svarte gummistøvlar og snekkerbukse. Før var han alltid kledd i kvitt. Han ville ikkje lengre berre vere kjent som den kvitkledde asiaten, har han sagt i eit intervju. Framtoninga hans er munkeaktig, kleda minner om dei ein ville velt om ein var gartnar og skulle jobbe i hagen.

Eg tenker, la meg berre få dette overstått. Eg er spent, som om det står noko på spel, men kva? Eg nærmer meg rommet med Koh som om det er noko farleg. Men kva kan vere farleg med å møte ein mild mann som liknar ein munk i eit mørkt rom? Han vil ikkje ein gong sjå meg!

Ei gruppe studentar og eg har møtt opp til ein-til-ein-performance med Terence Koh. Vi ventar. Minutta går. Kunstnaren er bak døra med assistenten sin. Venen sin. Espen Johansen. Det er Johansen som har fått Koh til Bergen og Institutt for kunst. Dei har kjent kvarandre lenge. Eg og studentane stirer på døra. Det kjem ingen lydar. Eg ser for meg at dei flytter rundt på ting der inne, skaper kunstverket.
Eg kjenner på nervøsiteten min, held den opp og studerer den i mitt indre. Det er den same nervøsiteten eg har før eg skal opp på ei scene, ein angst for det ukjende, for å bli vurdert, kva vil skje inne i dette rommet. Kva må eg prestere? Eg er nysgjerrig. Men mest er eg plaga av at det kjennest for intimt, ope. Skepsisen i meg slost med vennligheita eg ønsker å vise.

Terence Koh har sendt ein handskriven lapp om performancen der det står:
When the academy of art invited me for their opening ceremony eye am very happy to say yes, my immediate thought was to give head massages instead.
Dette var beskjeden frå den verdsberømte kunstnaren. Eg kjem til Bergen for å massere dykk i hovudet. Vi visste ikkje korleis vi skulle reagere. Med vantru? Med glede? Resten av meldinga frå Koh var dette:
eye have been observing when massaging too empty myself. Eye concentrate my full energy too the other. There is a great energy when one realises how much is wasted feeding our ego. This energy vibrates both ways from you too me and me too you. Let yourself completely go between my hands. You are a baby again, skull, flesh, blood, skin, eyes, hearing, smell, thought flow as one light in the beginning gentle then warmer and whiter and whiter too a point beyond white or color. Freeing our conditioned mind. How this might relate to art is a mystery to me.

Døra opnar seg framleis ikkje. Eg har vondt i baken, eg har falle, eg kjem til å få eit blåmerke. Kan eg stille det ut og kalle det kunst? Kva er kunst? Eg forstår det ikkje. Før Koh kom sette eg meg på ein benk utanfor rommet der performancen skulle forgå. Fleire studentar sat allereie der og venta. Benken var blå. Den hadde ein gul post-it- lapp. Eg las ikkje lappen, slurva som vanleg, var for brå, vil berre sette meg fort ned, vere usynleg. Benken klappa saman, eg fall på bakken framfor studentane. Eg las lappen først etterpå, det stod «i ustand». Og der låg eg, klappa saman som benken. Eg forbanna benken og den som har laga den, kjende skamma treffe lik ei hard varm bølge, reiste meg utan å møte blikka til dei yngre studentane som sat så stødig og trygt attmed meg. Ei av dei kom springande med ein stol. Eg takka, medan skamma rista i knea. Såg ned, inn i mobilen, som om den skulle romme ein fluktveg.

Til slutt opnar døra seg. Eg kjenner ei lette. All ventinga har gjort noko med oss. Ei kjensle av, ja berre gje oss den jævla diagnosen, eg orkar ikkje å vente lengre.

Du kan komme inn no, seier Espen Johansen og nikkar. Eg er først. Prøver å gå med verdige steg inn i rommet, ikkje snuble, ikkje gå for fort, ikkje for seint. Kjenner auga til studentane i ryggen. Døra lukkar seg, og det er Terence og meg. Det luktar behageleg av røykelse. Rommet er mørkt, bortsett frå stearinlysa som blafrar og det svake lyset frå gangen som trenger gjennom høgt oppe på veggen. I det dunkle lyset ser ansiktet vennleg ut, mildt. Han utstråler godheit. Eg kjenner trong til å legge meg ned på benken hans å grine.
Han tar meg i handa, smiler.
– Terence, seier han.
– Hilde, seier eg. – I am pleased to meet you.
– Are you from here, spør han.
– Ja, eg er frå denne regionen, svarer eg. – I am sorry about the rain.
– Du kan legge deg her, seier han. – Put your head there. Ta av deg på beina.

Stemma hans er nesten kviskrande, likevel klår. Eg legg meg lydig på benken, legg hovudet frå meg, vrir meg der eg ligg, tør knapt å sjå på han, klarer ikkje å la vere å tenke på at han er berømt, at han har samarbeida med Lady Gaga, med Marina Abramovic, at han er ein hot shot i New York. Helst vil eg ligge aleine i mørkret på denne benken og låse døra, men no er eg hans fange, tjora fast til benken. Av høflegheit og respekt må eg bli liggande. Ta deg saman, seier eg strengt til meg sjølv, ver i augneblinken. Let yourself completely go between my hands. You are a baby again. Eg prøver å gjere sansane mine fri frå alle innlærte forestillingar, vere som eit barn der inne i mørkret, nyfødd, men forestillingane er høgd inn i meg, ord for ord, tanke for tanke, eg er så ufri, så bunden av det eg har med meg inn, at kroppen dirrar av motstand.

I Munch-essayet Så mye lengsel på en så liten flate av Karl Ove Knausgård, siterer han Gilles Deleuze som har skrive bok om Francis Bacon. «Det er en feiltagelse å tro at en maler arbeider med en hvit overflate», seier Deleuze. Knausgård seier at lerretet aldri er tomt, men fullt av bilde og forestillingar malaren allereie har med seg, at allereie før maleriet er påbegynt står malarens forestillingar mellom malaren og motivet. Eg veit ikkje om eg tolkar Knausgård rett, men eg tenker på at mine forestillingar der eg ligg på benken i mørkret kjem i veien for kunsten. Eg tenker på maktforhold, heldigvis er Terence Koh homofil, det gjer det lettare, kunne dette elles vore mogleg, ein berømt heterofil mann møter kvinner i mørkret. Eg er i tvil. Eg prøver å finne ei god stilling der på benken, tenker på ein psykolog eg var innom, korleis eg nekta å ligge på benken hans, eg ville sitte, sjå han i auga, kontrollere reaksjonane hans.
Ta deg saman, gjentek eg til meg sjølv. Ta i mot!

Det luktar i alle fall godt her inne. Terence Koh masserer tinningane mine, hodebunnen, nokre minutt klarer eg å la meg flyte bort, og løfte det nærsynte blikket mitt, gløymer Lady Gaga og alt det som forstyrrer bildet mitt av Koh. Kjenner at stresset og angsten løsnar og blir mindre tungt. Eg kjenner dei svale hendene hans, ligg heilt still, tenker at eg vil at dette skal vare for evig, så er det som eg brått igjen kjem på kvar eg er. Eg opnar auga, ser inn i dei lukka auga hans, det ser ut som om han drøymer, kva tenker han på? Han som har kalt seg kunstens svar på Naomi Campbell. Eg tenker på spennet i et menneske, det gode, det vonde, det likegyldige, det redde, det provoserande. På skiten hans, I 2007 selte han sin eigen gullforgylte skit for 500.000 dollar. Imponerande. Provoserande. I 2004 stilte han ut ei krystallkrone dekka med mørk maling, menneskehår, hestehår, tau frå eit skip funne etter midnatt, steinar og hans eigen blod og skit. Kva er det han driv på med her i mørkret? Kvifor har han gått frå provokatør til massør? Det er ti år sidan, skal han stå til ansvar for ting han gjorde for ti år sidan? Prøver han å reinse seg frå den gamle Terence? Alt blodet, gørra, skiten han var kjent for. Dei lukka auga hans forstyrrer meg, eg vil vite kva han tenker, men det er umogleg, eg har ikkje tilgang til tankane hans. Ansiktet hans er fredeleg. Som eit sovande barn. Han ser ut som han nyt å vere i mørkret. Eg lukkar auga mine att.

Han held verkeleg hovudet som om eg var eit barn. Held heile tyngda av det. Og brått blir eg overmanna av glede, over å få ligge i mørkret og bli holdt. Eg ligg i mørkret og tenker på det gode. Eg trur på han. Eg trur at eg trur på han. Eg treng ikkje vere ein kynikar som trur at dette er eit innfall for å få merksemd. Eg vil ikkje vere ein kynikar og Terence Koh har gått mange år på denne nye vegen. I 2011 gjekk han kvitkledd rundt og rundt på kne, rundt eit kjempeberg av salt i eitt galleri. Utstillinga heitte «nothingtoodoo». Då som no med ein handskriven lapp. Det stod; peace iz non-violence, peace iz everywhere, peace iz now. Peace. Love. Det er lett å gjere narr av, men latter kan fort sette seg fast i halsen.

Minutta har tikka av garde. Eg høyrer summinga frå flokken av studentar, eller kanskje er dei yngre kunstnarar som sit utanfor og ventar på å komme inn. Koh legg hovudet mitt frå seg på benken. Eg sukkar, har ikkje lyst å reise meg. Eg vil bli her inne i mørkret med Terence Koh, lytte til den milde stemma hans, den litt merkelege aksenten. Men eg reiser meg, blir sitjande på benken eit lite minutt.
– Kvifor gjer du dette, spør eg.
– This is just something I am working on, seier han på sin beskjedne måte. – Eg er inspirert av indaren Krishnamurti.
– Åh?
– Are you born here? Fortset han.
– Yes I was born here, I have lived here almost all my life.
– It is strange for me to come here, meeting total strangers, and them giving thrust in me. All is interconnected, time and place.

Eg nikkar og smiler, sjølv om eg ikkje forstår kva han meiner. Tid og rom? For meg er tid tid, rom rom, eg har aldri vore religiøs. Men han er så mild, verkar audmjuk, umogleg å ikkje like. Kanskje eg skal prøve å forstå det han seier, sette meg i hans sko. Vi heng saman, det kan eg forstå. Vi er i den same båten, og båten er lekk.
Eg reiser meg. Han er høgare enn eg hadde trudd. Han tar eit steg mot meg. Eg trur eg skal gråte, men vi ender med å klemme kvarandre. Thank you, seier eg, og meiner det. Eg kjenner på ei lette eg ikkje veit kva er.
Etterpå er eg underleg høg, som om eg har fått noko. Energien til Koh er med meg utover kvelden, som eit løft. Spørsmåla spinn i hovudet. Kan eg gje det vidare. Kva er kunsten i dette. Kan eg reinse meg for fordommane eg ber rundt på og vise tillit.

Etterpå les eg at Koh dei seinare åra også er inspirert av den kanadiske malaren Emily Carr, hennar kunst, hennar tankar om kunst, og om livet. Til kunstmagasinet Hyperallergic.com seier Koh om Carr: «Ho snakkar alltid om augneblinken, lik buddhistar snakkar om augneblinken. Eg les alle bøkene hennar og biografien om og om igjen, ho seier at det er augneblinken som tel, ikkje fortida, ikkje framtida».

Koh har planta eit tre for Carr, på ei utstilling han held i 2014 i Kleinburg, Ontario. Han planta treet i ein skog med spreidd vokster, så det kunne vakse uhindra mot lyset.

Eg har ein plakat av Emily Carr eg kjøpte for lenge sidan i Canada. Under eit bilete av eit raudt cedartre står det. In the forest think of the forest…the singing movement of the whole. Emily Carr malte bildet på 1930-talet. Rett før krigen. Mange seier at det som skjer rundt oss er faretrugande likt det som skjedde på 1930-talet. At krigen nærmar seg igjen. Det veit også Terence Koh. Det er alvor no. Kanskje er det ikkje tida for å selge skiten sin og vere kynisk, kanskje er kjærleik det beste våpenet.

Emily Carr seier også: «I think that one's art is a growth inside one. I do not think one can explain growth. It is silent and subtle. One does not keep digging up a plant to see how it grows”.

Eg ser Terence Kohs performance i Bergen som ein metafor. Vi er alle saman i mørkret, knytta saman, famlande, blinde. Men i mørkret er vi også planter som kan vokse opp mot lyset. Livet består av møter. Av augneblinkar. Dei kan vere gode, om vi velger det gode. Freeing our conditioned mind. Om vi kan.

Les meir om Terence Koh: