Lørdag 25.september arrangeres et seminar om utstillingen i regi av UiB innsikt. Seminaret har fått tittelen Materien, gesten og sjelen: Møter mellom billedkunst, arkeologi og prehistorisk kunst.

Matter, Gesture and Soul ledes av Geir Harald Samuelsen. På utstillingen bidrar Samuelsen med verk fra sitt arbeid i Fontainebleau i Frankrike. Andre kunstnere som er med er Åsil Bøthun, Eamon O´Kane, Dragoş Gheorghiu, Elin Tanding Sørensen, Maarten Vanden Eynde og Petro Cecilia Keene. Kurator Marit Paasche sier dette om utstillingen:   

– Kunstnere er svært gode til å dytte på tanker, og de tenker gjerne selvstendig og bra. Dette er en utstilling sterkt preget av materialkunnskap, av det sensoriske og av hukommelsesarbeid. Vi håper at utstillingen får folk til å tenke over forholdet mellom prehistorisk kunst og kunst i dag, og til å  reflektere over hvordan mennesker kommuniserte før skriftspråk ble utviklet.

Klatret og fant steinalderkunst
Matter, Gesture and Soul startet på en uvanlig måte. Geir Harald Samuelsen, er i tillegg til å være kunstner, aktiv klatrer. Over mange år klatret han mye i Fontainebleau-skogen, et område 60 kilometer sør for Paris. 

-Fontainebleau er et av verdens beste områder for buldring, med et landskap dominert av sandsteinsblokker. Noen av stedene er vanskelige å komme til, forteller Samuelsen som er førsteamanuensis ved Kunstakademiet - Institutt for samtidskunst. Det var på et slikt, nokså utilgjengelig sted, han kom over graveringer og tegn som befant seg under overheng og inne i huler. Det viste seg at det han hadde sett var ruter og linjer, inngravert i den tidlige mesolittiske perioden fra opptil 10 000 år siden. Inskripsjonene ble oppdaget i 1864, men det har vært begrenset forskning på dem inntil nylig.

 

Invitasjonen fra steinen
Etter møtet med inngraveringene tok Samuelsen kontakt med Chris Henshilwood og Francesco d`Errico ved det arkeologiske forskningsinstituttet SapienCE ved UiB og ballen begynte å rulle. Disse henviste han videre til en kollega ved Sorbonne i Paris, professor i Arkeologi Boris Valentin. Samuelsen gikk i en estetisk dialog med steinalderkunsten. På utstillingen på Universitetsmuseet bidrar han med verket Haptic Drawing (Cave Dialogue), 2012 – 2020. I utstillingsteksten skriver han følgende om verket: Jeg godtok invitasjonen fra mine prehistoriske forgjengere og fra steinen selv; dempet lyset i rommet og gjorde meg klar foran de store mørke og krøllete papirflakene, for de allerede eksisterende bildene, for å fylle på med lys og materie. Jeg registrerte at bildene plutselig forandret seg. Noen av sporene forsvant i prosessen, noen ble forvandlet.

På utstillingen på Universitetsmuseet kan man også se verkene til andre vitenskapelig ansatte ved Kunstakademiet – Institutt for samtidskunst. Professor i visuell kunst, Eamon O’Kane, deltar med verket Synergetic Structures, 2021 som blant annet forholder seg til Newgrange, en 5200 år gammel neolittisk passasjegrav i Boyne Valley i Irland. Stedet ble tilfeldigvis gjenoppdaget i 1699. I utstillingsteksten sier Eamon O´Kane: Mine arbeid tar utgangspunkt i menneskehetens relasjon til nattehimmelen og kosmos via kartlegging av symbolbruk og bruk av spor. Gjennom kunstverkene forsøker jeg å knytte sammenhenger mellom urfolks trossystemer og deres forståelse av det ukjente, og mer samtidige tanker om universets opphav: Hvordan fossile former fra naturen kan kobles til fortidens utskårne spiralmønster eller med strukturen i Guggenheim Museum av Frank Lloyd Wright.

Arvestykker
Prodekan for utdanning ved KMD, og professor ved Kunstakademiet – Institutt for samtidskunst, Åsil Bøthun stiller ut verk med tittelen «Arvestykker (Qaraqul)», 2020. Om verkene sier Bøthun dette: Jeg arbeider ofte med former og objekter som kan assosieres med fragmenter av geologiske funn eller fossiler. Disse danner utgangspunkt for en materialisering av personlige minner. Gjennom ulike former for støpeprosesser dannes sensoriske ekko av objekter og tekstiler fra fortiden. Objektene kan gjerne ha tilhørt noen i min nære krets.

Regnets trollmenn: Teriantroper i sørafrikanske hulemalerier   
Ett av de andre bidragene er knytter til motiver funnet i huler i det sørlige Afrika. Disse er historisk knyttet til et jeger- og samlerfolk som kalles San. Den som jobber med dette er Petro Cecilia Keene fra Sør-Afrika, som er arkeolog og uavhengig forsker, løst tilknyttet SapienCE (UiB).

-Fremstillinger av teriantroper, skikkelser som dels er mennesker og dels dyr, anses for å være uttrykk for en religiøs symbolisme knyttet til drøm og transetilstander, til de dødes ånder og det mytiske, forteller Marit Paasche. Hun sier at enkelte av hulemaleriene viser ritualer som skulle gi kontroll over regnet. Den som kontrollerte regnet kan tenkes å ha mottatt kraft fra bildene, eller de kan ha oppsøkte dem for rituelle eller seremonielle hensyn.   

Ifølge den etnografiske beretningen til Sanlæreren Hankass'o ble blant annet motivene fra Ezeljagdspoort, Southern Cape, kalt «Folk». Hankass'o kommenterte dem slik: «De er folk, trollmenn, regnets trollmenn. De får regnet til å falle og regnskyene til å komme frem.» 

Alt handler om natur
På utstillingen kan man også se Dragoş Gheorghius A Shamanic Performance to Approach the Origins of Art, 2021, Elin Tanding Sørensens installasjon «Oceans Ears» om det utrydningstruede abeloneskjellet og Maarten Vanden Eyndes verk «Game Changer I». Sistnevnte er en grafisk oversettelse av ett av de mest ikoniske mesolittiske tegnene fra Fontainebleau. Lignende former er funnet rundt om i verden, og minner om brettspillet Mølle som ble brukt for å lære matematikk.

Det er også et klima- og naturperspektiv i utstillingen, de prehistoriske menneskene bebodde verden på en annen måte enn det vi gjør i dag, og det har vi noe å lære av, mener Paasche og Samuelsen.  

-Naturen har vært menneskehetens premiss gjennom hele vår eksistens på jorden. Alle de førhistoriske sporene som kunstnerne går i dialog med, vitner  om de utallige måtene mennesker har samhandlet med hverandre på, og med sine fysiske, mentale og spirituelle omgivelser, sier Geir Harald Samuelsen.

Marit Paasche trekker også fram hvordan den prehistoriske kunsten kan snakke til oss i dag.

-Skal vi endre måtene vi påvirker jordas økosystemer på, er det viktig at vi finner en ny tankegang. Vi graver opp fortiden på jakt etter en ny fremtid, ja for å lære å nå frem til  ny forståelse. All forskning forstyrrer tanken og det bestående. Men vi vet også at når ideer finner en stemme og en form og blir synlig i verden som kunnskap, er det ofte et resultat av en kollektiv innsats som har involvert  et bredt spekter av disipliner.

Relevante saker

Bilder fra utstillingen