STILLING: Kunstner og pensjonist. Utdanning: Statens Kunstakademi i Oslo (1957), 1/2 år i Paris 1960.
RELASJON TIL KHiB: 1973-1979: rektor og hovedlærer ved Vestlandets Kunstakademi. 1985: professor ved Vestlandets Kunstakademi (ettårig vikariat). 1986-1991: rektor ved Vestlandets Kunstakademi.
Første modernistiske kunstakademi i Norge
Vestlandets Kunstakademi (VKA) ble etablert i 1973. Det var grafikeren Asbjørn Brekke som tok initiativet og bar prosjektet fram. Forløperen var privatskolen Studieatelieret i Bergen, en ettårig kveldsskole for både etablerte kunstnere og kunstnere i etableringsfasen. Morten Krohg ble ansatt som hovedlærer og første rektor ved VKA, og fikk i oppgave å bygge opp den nye institusjonen, som skulle være treårig (senere fire) og gi en fullverdig billedkunstutdanning. - Det første kullet vårt hadde 28 studenter, og budsjettet jeg rådde over, var på ca 350 000 kroner. Det var ikke lett å bygge opp en institusjon under slike forhold. I tillegg til meg som ansatt var det en halv administrativ stilling med ansvar for regnskapet. Jeg var like mye vaktmester og altmuligmann som rektor de første åra, forteller Morten Krohg og fortsetter: - Etter de første hektiske månedene løste vi den vanskelige situasjonen ved å ansette Bård Breivik som gjestelærer i ni måneder hvert år - på den måten slapp vi å lønne ham om somrene. Bård Breivik ble den avgjørende betingelsen for VKAs progressive utvikling på '70-tallet. Og så, i 1976, hadde vi nok midler til å ansette en lærer til, grafikeren Svein Rønning. De tre fagområdene grafikk, maleri og skulptur ble etablert, og tekstilkunst ble fra 1978 egen linje, noe som var enestående i nordisk sammenheng. Breivik, Rønning og flere andre var sentrale i utviklingen av akademiets profil.
Statens kunstakademi i Oslo ble opprettet i 1909, og først i 1973 ble Vestlandets Kunstakademi etablert som det andre kunstakademiet i Norge. Hvorfor var det behov for flere kunstakademi i Norge?
- Helt fra starten var intensjonen å være fundamentalt annerledes enn det veletablerte kunstakademiet i hovedstaden, forklarer Morten Krohg og utdyper:
- Oppbrudd og nytenking preget kunstneriske uttrykk fra slutten av '60-tallet. Studentopprøret i '68 fikk stor betydning for kunstnere og kunstutdanning i Norge utover på '70-tallet. Tida var preget av opprør mot det etablerte og det borgerlige. Kunstnerorganisasjonene i Norge ble totalt reorganisert på '70-tallet, og blant annet Unge Kunstneres Samfund var en viktig drivkraft i politiseringen av kunstnerrollen. Statens Kunstakademi i Oslo syntes uberørt av alt dette. Her var undervisningen stadig basert på to og tredimensjonale modellstudier. Vi trengte et nytt akademi for å få rom til noe annet.
- Her i Bergen la vi opp til en radikal linje med grunnkursene på Bauhaus fra 1919 som forbilde. Analyse, problematisering og eksperimentering var det sentrale i undervisningsfilosofien vår. Vi la vekt på at materialkunnskap ble satt i en større sammenheng, vi utforsket rom og installasjoner, vi forsøkte heile tida å gi studentene impulser til å undersøke og utprøve grenser. Vi oppmuntret studentene til å gå inn i en åpen kunstnerrolle. Vestlandets Kunstakademi var det første modernistiske akademiet i Norge. Samtidig var allerede bruddet med modernismen på vei, sier Morten Krohg.
- Et kunstakademi må være godt plantet i samtida. Hvis det ikke er det, har det ikke noe for seg. Et kunstakademi som primært tar utgangspunkt i de gamle mestrene og i det som har vært, har ingen framtid, bare fortid - så enkelt er det, uttaler Morten Krohg.
Dugnad og allmøter
- Akademiundervisningen på '70-tallet var selvsagt ikke så systematisert som den er nå. Det var en helt annen tid på mange måter. Undervisningen var mye mer ad-hoc-preget, og en del skjedde improvisert. Likevel hadde vi et klart mål med det vi holdt på med, og studentene fikk den ballasten de trengte for å utvikle seg.
Akademiet var fra starten av allmøtestyrt, men dette ble avviklet etter noen år, ut fra erfaringen at denne formen ga de mest taleføre for stor plass.
I 1976 ble Johan A. Haarberg ansatt som administrativ leder, og med ham kom langsiktig strategisk tenkning i forhold til budsjett og institusjonsutvikling mer på plass.
Morten Krohg forteller at undervisningen på mange måter led under dårlig økonomi, men samtidig mener han at de fikk gjort det de skulle. Dugnadsånden preget akademimiljøet i stor grad, og det ble ikke skilt mellom arbeidstid og fritid. Kunstakademiet startet opp i lokaler på Bryggen og flyttet deretter til Lars Hilles gate. Rydding og istandsetting av lokalene var det studenter og stab som selv sto for.
Teoriundervisning sto sentralt
Morten Krohg forteller at Vestlandets Kunstakademi var det første akademiet i Norge som utarbeidet en organisert teoriundervisning, allerede på '80-tallet, med forelesningsrekker og gjester. Samtidsorientering og samtidskontekst sto sentralt. Fokuset på teori møtte stor motstand i fagmiljøet, men var et viktig ledd i oppbyggingen av studieplanene. På '80-tallet var pionertiden for kunstakademiet på mange måter over - det viktige nå var konsolidering som statlig kunstutdanning, og det tok først og fremst Johan A. Haarberg seg av. - Vi arbeidet for å etablere hovedfag eller mastergrad, og da var det strategisk viktig å ha stringente planer - det måtte ikke være for løst, for da ville vi ikke bli tatt på alvor. Kravene fra departementet økte hele tiden, og vi tilpasset oss. På noen måter ble vi vel nærmest overdrevent ivrige i forsøkene på å strukturere alle sider av studiet.
Morten Krohg forteller at de dro til Paris og Danmark og lette etter nye måter å se kunstutdanning på. Særlig med tanke på utviklingen av teoriprogrammet reiste de ut for å se hvordan andre institusjoner gjorde det. De samarbeidet med kunstakademier med noe av samme tenkning, særlig i Holland og England, og deltok på internasjonale konferanser om kunstutdanning. De hadde et godt forhold til Kunstakademiet i Trondheim, som ble etablert året etter Vestlandets Kunstakademi, forteller Morten Krohg. Utviklingen av teoriprogram var ment som et samarbeidsprosjekt mellom alle
tre akademiene i Norge, men samarbeidet ble brutt av Statens Kunstakademi i Oslo.
- Det hører med til historien at Statens kunstakademi i Oslo helt fra '70-tallet ønsket seg akademiene i Bergen og Trondheim som forskoler i det nasjonale bildet, legger han til.
Skeptisk til sammenslåingen med Statens høgskole for kunsthåndverk og design
Morten Krohg mente det var rom både for kunsthåndverksskolen og Vestlandets Kunstakademi i Bergen i åra fram mot 1996, og forteller at miljøene
alltid hadde samarbeidet godt. På begge skolene var det var politisk engasjerte studenter og lærere også den gangen.
- Jeg husker særlig en gang vi laget en plakataksjon sammen. Det var 30. april 1975, da USA gikk ut av Vietnam. Vi masseproduserte plakater som vi hang opp om kvelden. Neste dag var det 1. maifeiring med tog og paroler, og seiersplakatene våre hang overalt, forklarer han.
Likevel var Morten Krohg skeptisk til sammenslåingen da det ble aktuelt. - I ettertid synes jeg at de to skolene burde blitt deler av Universitetet i Bergen, med egen styring og egen økonomi, slik som det stort sett ble i Sverige, sier han og utdyper.
- Det ville sikret de ulike utdanningenes særegne uavhengige profil innenfor en felles institusjonell, akademisk ramme. Det er forskjell på samarbeid og sammenslåing. Helst ville jeg, som så mange andre, opprettholdt skolene som selvstendige kunstfaglige høgskoler, men det ville altså ikke staten.
Gjestelærere og tverrfaglighet
- Til min store glede ser jeg at flere av grunnprinsippene vi arbeidet etter i etableringstida på Vestlandets Kunstakademi, fremdeles lever i dagens KHiB. Dette gjelder blant annet utstrakt bruk av gjestelærere. Et annet eksempel er tverrfagligheten. På akademiet var førsteåret tverrfaglig, og så spesialiserte studentene seg etter hvert. Tverrfagligheten er et viktig kjennetegn ved KHiB i dag også. Dette vitner vel om at det ikke var helt på jordet, det vi drev med på 70-tallet?
Fra Kunsthøgskolen i Bergen Årbok 2009
