Refleksjon og skaperevne fra 1909 til 2009

STILLING: Designer med eget firma siden 1970. Gikk av som professor i 2004.
RELASJON TIL KHiB: 1959-1962: student ved Bergens Kunsthåndverksskole. 1970-1983: timelærer i form ved Bergens Kunsthåndverksskole. 1983-1989: rektor ved Bergens Kunsthåndverksskole/Statens høgskole for kunsthåndverk og design. 1989-2004: professor ved Statens høgskole for kunsthåndverk og design/Kunsthøgskolen i Bergen.

Hva skjedde i 1909 i Bergen?
- 1909 var viktig for Bergen, både kulturhistorisk og samfunnsmessig. Unionsoppløsningen har funnet sted og nasjonalfølelsen er sterk. Nybygget til Den Nasjonale Scene står ferdigstilt, Bergensbanen åpnes og Bergens Kunsthåndverksskole blir etablert.

På hvilken måte er 1909 viktig også for oss i dag?
- Det er alltid er en fordel å kjenne både sin korte og lange historie. Ellers kan en fort bli historieløse, respektløse og perspektivløse. Koren-Wibergs idé i 1909 var å gi håndverkere en kunstnerisk dannelse, slik at de ikke bare ble reproduserende, men reflekterende og skapende - i tråd med den internasjonale Arts and Crafts-bevegelsen fra sent på 1800-tallet. I dag lever vi i en helt annen tid med helt andre utfordringer. Men kunstnerisk dannelse, refleksjon og skapende ambisjoner er fortsatt like viktig i all kunst og designutdanning.

Hva var de viktigste milepælene for Bergens kunsthåndverksskolei perioden fra 1909 og fram til sammenslåingen med Vestlandets Kunstakademi i 1996?
- Mange enkelthendelser har vært viktig, men særlig to reformer tror jeg fikk stor betydning for skolens utvikling.
Den første var omleggingen av utdanningen for håndverkslærlinger - gullsmeder, malere, gipsmakere, vevere og så videre - til en treårig dagskole for «brukskunstnere ». Nye profesjoner og fagområder vokste fram etter krigen. Denne omleggingen skjedde i 1951 da skolen fikk tre-årige heltidsløp, i motsetning til tidligere to-årige løp, der noen var kveldsskole. Rektor Torleif Helkås sto for denne radikale omleggingen, som ikke skjedde uten motstand.
Den andre milepælen er overgangen fra status som videregående skole til høgskole på slutten av 1980-tallet. '70- og '80-tallet var kampår for å oppnå formell og reell likestilling med beslektede fagområder og utdanningsinstitusjoner - som musikkhøgskolen, idrettshøgskolen og for den del universitetene. I dag kan det faktisk være vanskelig å forestille seg hvor lite selvfølgelig dette var. Bergen måtte kjempe med ryggen mot veggen. Lærerkollegiet sto sterkt sammen i kravet om likestilling, mens det i fagmiljøene var større usikkerhet på om det var mulig få til to høgskoler i Norge på disse fagområdene. De første utredningene om kunst- og designutdanning i Norge konkluderte med at Oslo skulle bli høgskole, mens Bergen skulle inn i distriktshøgskolesystemet. Prosessen her kan det sies mye om, med et utall av anekdoter. Likeverdig status ble oppnådd gjennom et målbevisst strategisk og taktisk arbeid, både på det faglige og politiske planet. Rektorene Runar Børresen og Erling Dale la inn stor innsats for å oppnå dette.

Hvorfor har dette betydning i dag?
- Organisasjon, innhold og status for kunsthøgskolen i dag kan vanskelig forståes uten de grepene som ble gjort tidligere. Design- og kunsthåndverksutdanningen i Bergen kunne falt av lasset både i 1951 og ikke minst på slutten av 1980-tallet. Høgskolestatus medførte en ny faglig holdning. Stillingsstruktur og innhold ble grundig omarbeidet. Hele fagstaben ble kompetanse vurdert av sakkyndige komiteer, og en ny og åpnere ansettelsespraksis ble etablert.

Har den utdanningen du fikk, og den du selv underviste i, og den du selv var leder for, vært gangbar i dag?
- Jeg gikk på en treårig utdanning som egentlig inneholdt et fireårig program. Dette innebar undervisning også på lørdager. Vi startet dagen klokka 08:30 (presis), hadde middagspause fra klokken 14 til 15 og fortsatte så til klokka 19. I tillegg hadde, i alle fall vi på interiør og møbel, kontinuerlige idéoppgaver hjemme. Hver måned fikk vi oppgaver som lignet konkurranser, der ingen kjente ideene til de andre før de ble presenterte i samlet forum. «Den bærende ide» i besvarelsen sto i fokus under diskusjon og kritikk. Dette var utrolig motiverende, spennende og lærerikt - og var en radikal undervisningsform den gangen. Vi var unge, ugifte, barnløse og kunne av den grunn i aller høyeste grad være «heltidsstudenter».

Selv om jeg fra utdanningen min hadde mange idealer, var det unaturlig å videreføre metoder og innhold fra studietiden min da jeg begynte å undervise.
Lærergjerningen er også en kreativ prosess, med ønske om å finne nye innfall og vinklinger på de problemstillingene som tas opp. Her fungerte faktisk Koren-Wibergs idealer ganske godt. Oppgaver må lages slik at de stimulerer til refleksjon, kreativitet, undring, eksperiment og litt galskap. Andre ferdigheter kan læres hvor som helst.

Studentopprøret nådde Bergen på '70-tallet. For mange var dette en vanskelig tid. Flere dyktige lærere sluttet. Det faglige led ofte under politiske overtoner. Men prosessen førte også til kritisk søkelys på innhold og form i undervisningen. Det var sunt og utløste mange nødvendige endringer.

Mye av det samme som er sagt om lærerrollen, kan også sies om rektorrollen. Jeg fikk gleden av å lede skolen inn i høgskolesystemet. Her var mye upløyd mark, men også mye godt forarbeid var gjort av forgjengerne mine. Hvordan skulle et kunst- og designstudium på høgskolenivå se ut? Det ble en god del prøving og feiling, men også mange konkrete og framtidsrettede tiltak. Gjennomføringen av en todelt utdanning, med treårig grunnstudium og et toårig hovedfag på Statens høgskole for kunsthåndverk og design, var det første som ble godkjent innenfor kunst- og designutdanning i Norge. Selvsagt var det svakheter og en god del strid i forhold å legge om fra et sammenhengende løp på fire og et halvt år. Mange studenter protesterte mot å måtte prøves på nytt for å gå videre. Noen lærere mente at det treårige løpet var ingenting verd som fagutdanning. Men med sine svakheter ble dette en ordning som trolig gjorde det lettere å innføre bachelor- og mastergradsystemet senere. Skoleutvikling er en prosess som sjelden finner løsninger i fortiden. Lite av form og detaljer er gangbart over lang tid.

Hvilke internasjonale forbilder hadde dere i forskjellige perioder?
- Internasjonalisering var et ikke-begrep i studie- tiden og bare i sin spede begynnelse i min rektorperiode. Likevel var det god kontakt med andre land, særlig innenfor Norden. I studietiden var Finland og Danmark de store forbildene våre innenfor Scandinavian Design. Derfor ble det arrangert studiereiser dit.

På nordisk nivå hadde vi studentkonkurranser der vi fikk måle oss mot studenter på de andre nordiske skolene. Og selv om vi ikke alltid nådde til topps, var vi helt på høyde med de nordiske vennene våre. Skolen deltok også i en stor utstilling på Kunsthåndverkskolen i København da klassen vår var i tredje studieår. Her fikk vi tydelig demonstrert forskjeller mellom utdanningen vår og den danske - som gjorde at vi ble mer klar over både våre egne sterke og svake sider.

De nordiske rektorene etablerte tidlig et kollegialt forum, som møttes hvert år for å orientere hveradre og drøfte felles anliggender. Noe lærerkontakt ble også utviklet. Skolen i Bergen var særlig tidlig ute med å hente lærere fra de nordiske landene og Europa for øvrig. Allerede på '80-tallet ble engelsk benyttet som undervisningsspråk av gjestelærere.

Syntes du at Norge trengte to miljø (Oslo og Bergen) for design og kunsthåndverksutdanning da? Hva med nå?
- Avgjort ja, både før og nå. Skolen i Oslo og skolen i Bergen har alltid vært forskjellige, både formelt og reelt. Studieopplegget har hatt forskjellig innretning, og miljøene har også hatt mange ulikheter. Det er bra det finnes alternativer som studenter og lærere kan søke seg til. Skolen i Bergen har gjennom tidene hatt ord på seg for å være åpen og eksperimentell.

Hvordan var forholdet mellom kunsthåndverksskolen og Vestlandets Kunstakademi i årene før 1996?
- Noe kontakt var det nok, men ikke mye. Trolig var dette mer problematisk for kunsthåndverkfagene enn for designfeltet. Noen av studentene våre oppfattet akademistudentene som arrogante og lite åpne for ting de selv ikke arbeidet med. Undervisningsformen var også svært forskjellig - og appellerte kan hende lite til samarbeid. På rektor- og administrasjonsplan var kontakten god og åpen hele tiden.

Hva syntes du i 1996 om sammenslåingen av Statens høgskole for kunst og design og Vestlandets Kunstakademi? Ser du det på samme måte nå i ettertid?
- Sammenslåingen var uunngåelig. Derfor var det viktig å gå inn i denne med en positiv innstilling til å bygge noe nytt. Her opplevde jeg Statens høgskole for kunsthåndverk og design som en konstruktiv og progressiv bidragsyter. Hele vitsen i 1996 var å bygge en ny institusjon ut fra helt nye krav i høgskoleloven og ambisjon fra et nytt styre og en ny ledelse.
Noen harde tak blir det alltid i slike prosesser, men sammenslåingen utviklet en atmosfære der de to institusjonene, slik jeg ser det, fikk gjennomslag for særpregene sine. Personlig tror jeg en progressiv utvikling og samarbeid har mer med ideologi og personkjemi å gjøre, enn med direkte fysisk naboskap.

Ser du spor av kunsthåndverksskolen i dagens KHiB, eller forsvant den i 1996 med sammenslåingen?
- Mye av det beste ble vel igjen, men en del forsvant nok også. I og for seg er det ingenting galt med endringer. Tvert i mot. Det har uten tvil skjedd en stor og viktig utvikling av undervisningen ved KHiB, men om alt som har skjedd er udelt positivt, kan sikkert diskuteres. Blant annet stiller jeg et stort spørsmålstegn ved en utvikling der administrasjonen er det stabile og kontinuitetsbærende, mens alt fagpersonellet er på mer flyktige åremål. Rett nok var det faglig sett behov for mer sirkulasjon og «luft i luka» i undervisningen. Men bare «luft i luka» og bevisstheten om ansettelse på åremål skaper gjerne ikke grobunn for å bygge en institusjon på rent faglige premisser over tid. For å få til et progressivt FoU-miljø tror jeg at en viss del av faglig stabilitet må være tilstede for å utvikle rutiner og forbilder. Dette bør skje i kombinasjon med den konstruktive «uroen» som korttidsansatte ofte bringer inn. En annen effekt av bare åremålsansettelser er betydningen for det sosiale livet på en institusjon. Å møte kolleger i sosiale sammenhenger er ofte «limet» som skal til for å utvikle et godt og slagkraftig kollegium.

Fra Kunsthøgskolen i Bergen Årbok 2009