Redningsselskapet sin drukningsstatistikk viste at drukningsulykker ved fall fra land eller brygge toppet statistikken i 2016 med en økning på nærmere 40 prosent fra 2012. Dette tallet klarte jeg ikke å legge fra meg, så jeg gikk i gang med å undersøke hva som forårsaket problemet, og videre derfra utarbeide et tiltak som kan bidra til at dette ikke skjer i fremtiden.
I dag finnes det ikke noe regelverk som omhandler norske fritidshavner når det gjelder sikkerhet. Mangel på redningsutstyr og dårlig belysning gjør det risikabelt for mennesker å oppholde seg langs bryggekanten. En person som faller i sjøen, vil slite med å se måter å redde seg opp fra vannet på. I tillegg er store deler av utstyret som finnes, i så dårlig stand at det i seg selv kan utgjøre en risiko.
Jeg har valgt å ta utgangspunkt i stigen som fungerer som et bindeledd mellom bryggen og vannet. Stigens utforming kan bety forskjellen på liv og død. I utarbeidingen har jeg fokusert på å forhindre at personer skal falle over kanten, men i verst tenkelige situasjon, ved fall, har det vært vesentlig å forstå hvordan menneskekroppen reagerer og oppfører seg i vannet, for å kunne designe en løsning som personen instinktivt forstår.
Belysning og fargebruk har stått sentralt i utformingen, og skal bidra til synlighet og gjøre det enklest mulig for en person å berge seg selv, eller for andre mennesker å bistå i en redningsaksjon.
Med et formspråk som er tilpasset menneskers form, bevegelse og intuisjon, fungerer stigen som en forlengelse av menneskekroppen. Stigen skal med sin form gi signal om at den ikke skal brukes til å klatre ned, men fungere som et hjelpemiddel for å komme seg opp av vannet.
Å skape bevissthet rundt temaet er viktig for å unngå drukningsulykker i fremtiden. Mitt håp er at det utarbeides en standard som omhandler norske fritidshavner, hvor det stilles krav til sikkerhetsutstyr.
Ønsket mitt er at stigen skal kunne tilpasses ulike norske havner, og implementeres med ett mål – å berge liv.