Jeg er interessert i den journalistiske portrettsjangeren. Jeg er overbevist om at alle mennesker er ekstremt komplekse og at alle derfor kan være et interessant biografisk portrettobjekt. Problemet er at du må kjenne en person svært godt for å sette ord på denne kompleksiteten. Hvordan kan dette gjøres når subjektet er relativt ukjent? Jeg ville teste om visuelle medier kunne være en mer intuitiv måte å formidle en persons unike væremåte på.
Jeg startet med å intervjue mennesker om interessene deres. Jeg spurte hva de finner særlig vakkert og hva de ser på som høydepunkter for å visualisere deres oppfatning av skjønnhet, deres smak. Men jeg kom ingen vei. De kunne ikke engang begynne å svare på disse spørsmålene.
Jeg måtte skifte strategi. Jeg forsto at i stedet for å bare presentere svarene deres visuelt, burde jeg kanskje også begynne å stille spørsmålene i visuell form. Masterprosjektet mitt er således ikke bare å presentere, men også å utforske noe svært viktig om noen gjennom visuell kommunikasjon.
Resultatet er en serie visuelle samtaler, prosesser som har gått fram og tilbake mellom meg og åtte mennesker fra Finland og Norge. Jeg kaller dem visuelle-journalistiske portretter.
De er eksempler fra en studie der jeg prøver ut om det å vise mennesker det jeg føler er mest åpenbart om dem, kan provosere dem til å fortelle meg om jeg har utelatt noe viktig (siden det å skille seg ut krever en bakgrunn å skille seg ut fra).
Jeg vokste opp i en liten sosial minoritetsgruppe. Det var typisk for medlemmene av denne gruppen at valgene deres manglet originalitet og ikke avslørte noe om individet, men bare om gruppens preferanser og regler. Etter å ha flyttet ut av barndomshjemmet, hadde jeg et ønske om – og behov for – å blir mer reflektert rundt hvordan man kan være et individ; hvordan man kan gå bort fra en gjentagende stil uten særpreg uten å på samme tid bikke over i det noen mennesker kaller frihet, nemlig å nekte å ta stilling til noe som helst. Kanskje dette er grunnen til at jeg har blitt så interessert i biografiske dokumentarer i den senere tid og til at prosjektet også handler om å være unik i motsetning til å følge stereotyper.