Bilde over: Annelen Røe: Cleaning Rocks and Road Signs, 2020 (stillbilde fra video)
- MA2020 er en politisk og poetisk utstilling med høyt nivå, kunstnerne er veldig ulike og representerer mange retninger, sier kurator Maya Økland. I følge Økland er formatet med eksamensutstilling vanskelig, fordi det er mange ulike kunstverk som ikke nødvendigvis passer sammen.
- Det er en gruppeutstilling med veldig fine verk i alle mulige sjangre, jeg tror sjelden jeg har sett ett kull som er så forskjellige fra hverandre. Her finner man alt fra lydkunst, roboter, installasjon og skulptur til figurativt maleri og grafikk.
Fra cyanotopi til nye medier
Økland, som er en erfaren kurator, er imponert over de nyutdannede kunstnerne.
- De står for et skifte i kunsten som har pågått en stund, der de går tilbake til det gamle og viser en fornyet interesse for håndverket og eldre teknikker. Andrea Grundt Johns lager for eksempel cyanotopier som er en slags form for fotografi opprinnelig brukt i vitenskap. Men, understreker Økland, at mange av studentene bruker gamle teknikker betyr ikke at de går tilbake til modernismen. De er en del av google-generasjonen med de referansene det innebærer og flere bruker også nye medier i kunsten sin.
Skeive i Brasil, mødres slit i Danmark
Utstillingen står også midt i brennbare problemstillinger knyttet til identitetspolitikk, klasseskiller og feminisme. Nayara Leites prosjekt Meu Caros Amigos (Mine Dyrebare Venner) viser portretter av skeive i Brasil som opplever et stadig vanskeligere klima der selv landets president maner til hets og vold mot homofile. Perspektiver på klasseskiller kommer til uttrykk i britiske Robert Carters video der han og søsteren etter pålegg må vaske ut leiligheten til sin alkoholiserte far. Mens Amalie Vestergaard Olsen har et verk som inneholder historier fra hjemmet og mødrenes slit. Annelen Røes prosjekt Cleaning Rocks and Road Signs tar opp et utflyttersamfunn som kapitalismen har fart gjennom, tatt alt av verdi, og etterlatt seg et skall av et samfunn.
Kunsten har flyttet hjem til hjertet
Om du skal oppsummere denne utstillingen, hva er tendensene? Er det at alt, selv en stein, er politisk?
- Utstillingen rommer etter mitt syn absolutt mye politikk, men også poesi. Jeg er veldig glad for at studentene ser verdien i det poetiske, det var jo nærmest forbudt når jeg var kunststudent på totusentallet. Da var kunsten veldig teoribasert, mens nå går det også mye på sanselighet. Kunsten har utvidet seg fra hjernen til hjertet, selv om det ikke betyr at hjernen ikke er med, den kommer bare ikke nødvendigvis først.
Økland sier at hennes rolle som kurator også er å være en samarbeidspartner, hun hjelper for eksempel studentene å velge ut dersom de har flere verker.
- Jeg prøver å lære dem hele prosessen med hvordan man lager en utstilling, at det er viktig å komme godt forberedt når man skal stille ut og at dette er et arbeid man gjør i fellesskap. Jeg har bevisst valgt å ikke binde utstillingen sammen i en overordnet kuratorisk idé, men heller jobbet for at hvert individ skal få vist verkene sine på best mulig måte, slik at utstillingen blir et slags optimert springbrett ut i kunstnerlivet. Jeg vet at det blir en fin utstilling, sier Økland som selv siterer dikt nummer 169. av den samiske poeten Nils-Aslak Valkeapää i utstillingskatalogen.
Mine øynes lys
Jeg har ikke annet enn min ungdom / mine øynes lys, skriver Valkeapää, før han ramser opp alt han likevel har; traktene, moltene, reinen, svanene, blåstrupen og himmelstjernene. Verken natur eller kunst kan bli eid eller målt, skriver Økland: ... potensialet til kommende kunstnere ligger i evnen til å gjenkjenne og forstå verdi utover det materielle.
Her er hun samstemt med studentene som i utstillingskatalogen skriver:
Er kunst nyheter? spurte jeg min venn.
Nei, svarte de, kunstnere later ikke som de er objektive. Nyheter er et filter der vi mottar informasjon som noen har valgt ut. Et stykke informasjon som blir forstått som presserende, i det øyeblikket den blir publisert. Kunst er mer som et hav: det er ingen fast posisjon her.
Svært utfordrende tid for kunststudentene
Frans Jacobi, instituttleder for Kunstakademiet – Institutt for samtidskunst er svært glad for at det nå blir utstillinger både for master og bachelorstudenter.
- MA2020 har vært en vanskelig utstilling å få på plass på grunn av Coronasituasjonen, med full nedstenging to uker før studentene skulle levere inn eksamensarbeidet sitt.
- Corona betød at studentene ikke fikk tilgang til atelierer på to måneder, men de fikk som de første komme tilbake og jobbe med verkene i mai.
Studentene har også støtt på andre problemer knyttet til nedstengingen, noen av dem har vært nødt til å lage nye ting, fordi KODE 2 er et annerledes visningssted enn Bergen Kunsthall, der utstillingen opprinnelig skulle være.
Jacobi forteller at de hadde gode diskusjoner med Bergen Kunsthall, men ikke klarte å finne tidspunkt.
- KODE2 tilbød oss så å ha utstillingen der. Studentene får ikke det samme som i Bergen Kunsthall, men i stedet en museumsinstitusjon. At det blir avgangsutstilling kan uansett bety mye for karrieren deres. I fjor fikk for eksempel en kunststudent sju tilbud om å delta på utstillinger etter masterutstillingen.
Odd Growth i gamle Nygård Skole
Samme dag og samme tidspunkt som MA2020, åpner også Bachelorutstillingen Odd Growth i gaten ved siden av. Dette blir første gang gamle Nygård skole brukes til å vise kunst. Utstillingen er ikke en eksamensutstilling, men en mulighet for BA-3-studenter på Kunstakademiet til å vise fram arbeider.
- BA- utstillingen er mer uformell og improvisert enn den ville ha vært som eksamensutstilling. Det er for eksempel ikke alle BA-3-studentene som deltar, forteller kurator Hilde Jørgensen.
Hvert rom tilpasses verkene
I motsetning til MA2020 på KODE 2 er Odd Growth mer en vanlig utstilling. Gamle Nygård Skole er ikke tidligere etablert som et visningssted.
- I motsetning til masterstudentene hadde ikke BA3-studentene ferdigstilt sine arbeider når covid-19 rammet og de har ikke hatt tilgang på sine verksteder før nylig, så Odd Growth er ikke en eksamensutstilling i den forstand, men en mulighet for BA3-studentene å vise arbeider. Utgangspunktet gjør at utstillingen mer prosjektbasert der vi i ukene før åpning arbeider direkte i rommene, både med å ferdigstille prosjekter, men også med å tilrettelegge lokalene. Det å jobbe direkte i lokalet med å ferdigstille arbeider tror jeg vil gi utstilling en ekstra dimensjon, vi jobber også direkte med arkitekturen og byggets historie.
- Min jobb er å hjelpe dem fram til best mulig visning. Du kan kalle det en prosjektbasert måte å jobbe på, du ser løsninger når du er i rommet.
Jørgensen sier at hun blir gira av studentene og ideene deres, av måten de kommenterer på samfunnet. - Verkene er ikke alltid politiske i den form en tenker politikk. De kommenterer øyeblikket, diskuterer det gjennom verkene sine. Det er en vitalitet i dem, et spenn i vare uttrykk til mer konseptuelle tanker.
Er det noen tydelige tendenser i utstillingen?
-Om jeg skal si noe om tendenser så er det det humane og likeverdet. Heller enn fokus på det det kjønnede, er det mennesket. Og så er det mye øko- og klimakrise, og mennesket som en del av naturen, ikke adskilt fra den.
Du og Maya Økland har jobbet mye sammen, finnes det noen fellestrekk i de to utstillingene?
-Det jeg vet er at vi har en sammenfallende interesse i kunsten, vi er enig om hva som er god kunst. Vi liker kunst som engasjerer oss følelsesmessig, og det som er fellesnevneren, ikke minst på Knipsu, visningsstedet vi startet og drev sammen, er at kunstneren kunne komme til oss og utvikle ideene sine. Vi driver ikke med hierarkier, vi legger vekt på samarbeid. Der jeg kommer lengst, er det alltid et samarbeid.
